Det var et øyeblikk i sommer da jeg bare var 5 ratingpoeng fra stormestertittelen. Nå er det 25, men sånt skal ikke være lett.
Heldigvis er jeg en av de som blir motivert av motgang. I går fikk jeg spørsmål om hva som var min verste opplevelse på sjakkbrettet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Var det da jeg tapte alle partiene i klubbmesterskapet, selv om jeg var soleklar ratingfavoritt? Eller var det da jeg satt på sistebord i siste runde i landsturneringen etter å ha vunnet året før? Antagelig er det OL i 2012 som svir mest. Alle sjakkspillerne i Norge hadde øynene rettet mot OL-laget, og jeg vant ikke et eneste parti. Det var helt forferdelig. Nei, jeg har så mange dårlige resultater at det er vanskelig å velge. Kvelden etter at jeg taper lurer jeg på hva i huleste hva jeg holder på med her i livet som utsetter meg selv for denne smerten, men neste morgen er det glemt.
Jeg spilte Open de Sitges i juli. Jeg liker å være i Spania og Barcelona er en av favorittbyene. Allerede i første runde merket jeg at formen ikke var som den skulle. Jeg spilte sakte, nølende og følte at ting ikke var som det skulle. Jeg var litt heldig som ikke ga motstanderen min remis. Slik fortsatte det og jeg vant en del partier. Det var kun ett eller to partier jeg følte at jeg spilte med normal styrke. Mot slutten av turneringen kollapset jeg fullstendig med 1 poeng av 4. Dette var unødvendig dårlig, men jeg hadde lovt meg selv før turneringen at alle partiene skulle spilles ut til siste slutt. Jeg avslo derfor remistilbud og endte med 9 partier uten poengdeling. Dette var litt selvdestruktivt, men som sagt får jeg lyst til å hevne meg etter et dårlig parti. Her ble det bare flere og flere, og jeg kunne puste lettet ut når turneringen var ferdig. Dagen etter var turneringen glemt. Jeg overbeviste meg om at dårlig form bare er tåpelig overtro, for 10 dager senere skulle jeg spille mot Ponomariov i World Cup i Tromsø. Ukraineren er den beste spilleren jeg noensinne har møtt, og jeg måtte yte mitt aller beste om jeg skulle ha en sjanse.
Jeg var desperat og endte opp med å kun spise nesten utelukkende fisk. Jeg syklet lange turer i skogen hver eneste dag, og det var ingen sene kvelder. Jeg vet egentlig at nok søvn og fysisk trening ikke bør sees på som et kortvarig prosjekt, men her forsøkte jeg å gjøre underverker i løpet av 10 dager. Mange sykkelturer senere satt jeg og ventet på Ponomariov. Jeg var nervøs, men klar i hodet. Akkurat slik det skal være.
World Cup 2013. Alle spillefilmer ender opp med at eleven slår læreren. Jeg så for meg at her kunne det bli omvendt. Om jeg bare vant hele sulamitten og deretter vant kandidatturneringen ville jeg kunne spille en match mot Magnus Carlsen. 40 partier unna VM-tittelen – filmen hadde garantert kommet på kino. Men først ut var altså Ruslan Ponomariov. Den tidligere verdensmesteren hadde planer om å sende meg hjem til Ensjø. Jeg håpte på svart i første parti, for selv om jeg tapte følte jeg at alt kunne skje når jeg var hvit.
Partiet var i gang. 1.e4, dragen, fordel på klokka til meg. Alt gikk som det skulle. Egentlig var jeg overrasket av åpningsvalget, men jeg lot som ingenting. Jeg valgte en sjelden variant, 15…h5, som jeg håpet han ikke skulle være kjent med. Jeg hadde rett. Han tenkte lenge. Egentlig husket jeg ikke så mye jeg heller, men jeg visste det var vanlig for hvit å overvurdere sluttspillene. Etter hvert som partiet gikk merket jeg at nervene forsvant. Han var ikke så skummel, og på et tidspunkt i sluttspillet følte jeg at det burde bli remis. Men så bukket jeg. Utrolig irriterende. Noen få trekk senere var det over. Jeg gikk i en time for å komme tilbake til hotellet og fikk tenkt meg om. Jeg var egentlig litt fornøyd for det var langt bedre enn jeg hadde fryktet.
Med hvit i neste parti var jeg klar for å kjøre på. Jeg hadde aggressive planer i hver eneste åpning. Bønder og offiserer skulle ofres i alle varianter. Nervene var borte og jeg var klar for å gjøre er ordentlig forsøk på å ta han. Og så kom Berlineren. Typisk, han skulle spille på remis. Også her hadde jeg noen spennende saker i ermet, men i en kjent teoristilling tok han seg plutselig en lang tenkepause. Han lukta lunta og skulle ut av åpningsforberedelsene. Lurt. Han improviserte og fikk en helt ny typestilling. Jeg var temmelig sikker på at jeg stod bedre, men det var vanskelig å finne riktig fortsettelse. Jeg valgte å ofre en bonde for et farlig initiativ. Jeg var skråsikker på at jeg hadde mer enn nok kompensasjon, men i den kritiske stillingen valgte jeg feil felt for dronningen. Jeg gikk til b7, der dronningen min stod utsatt, men svært aktivt. Korrekt strategi ifølge Dvoretsky, men han fulgte opp med et triks som jeg ikke så tidlig nok, og plutselig tvang han fram remis ved trekkgjentakelse. Eller jeg kunne fortsatt unngå det, men da måtte i så fall gjøre et dårlig trekk. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. På en side var jeg 99 % sikker på at jeg ikke ville vinne om jeg gjorde det dårlige trekket, på en annen side ville jeg ryke ut av turneringen. Jeg tok remisen og etterpå var jeg skuffet. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle være etter å ha spilt remis mot en tidligere verdensmester. Men innerst inne visste jeg at jeg trengte den oppmuntringen.
Det var en fantastisk opplevelse å spille World Cup. Ivanchuk, Aronian og Kramnik stoppet alle opp for å se på partiet mitt. Leko ville til og med diskutere den ene stillingen. Da jeg dro derfra var det kun en ting jeg tenkte på. Jeg vil spille mer. Jeg vil tilbake å spille mot de gutta.
Neste ordentlige stopp for meg er Oslo Chess International, men også før det kommer jeg til å spille en del. Jeg har bestemt meg for å spille flere turneringer i nærområdet. Jeg har jobbet tusenvis av timer med sjakk, men jeg har spilt altfor lite. Samtidig har jeg undervist i mange år og gradvis har jeg følt at konkurranseinstinktet har forsvunnet når jeg sitter ved brettet. Det skal tilbake. Jeg skal spille mer og jeg skal teste ut alt jeg har sett på. Grand Prix turneringer – det var sånn jeg startet med sjakk. Nå skal jeg stille opp for å vinne, slik jeg gjorde før i tiden.