Turneringsrapport fra OCF

Jeg klarer å rynke på nesa mens jeg tenker…

Forrige uke spilte jeg Oslo Chess Festival. Det ble som en berg- og dalbane følelsesmessig, men til slutt ble det en liten ratingfremgang.

Nå skal du høre mange grunner til at dette var en fin turnering. Det jeg ikke er så glad i når jeg spiller turnering er hvis man må åle seg mellom bordene og være forsiktig for å ikke skumpe borti en stol eller kaffekopp. Her var lokalene romslige og fine, og det lå til og med penner klare ved bordene før partiene. Dessuten er det et fint system med innlevering av mobiler før spillestart for å forhindre juks. Det var også live-kommentering på chess.com og kåring av det peneste partiet etter hver runde. Med andre ord lå alt til rette – nå var det opp til meg å prestere!

Umiddelbart etter at turneringen var ferdig, var jeg ganske skuffet. Jeg hadde tapt de siste tre partiene, men tidligere i turneringen hadde jeg gjort det ganske bra. En ting som Torbjørn er opptatt av er at selv om man taper et parti er det likevel positive ting man kan ha gjort. I følge han er de partiene der man nesten lykkes, kanskje der det er aller mest å lære.

Torbjørn og Teodor har sett på SjakkIda i aksjon.

I dette innlegget skal vi derfor se på noen av de tingene jeg faktisk fikk til, og vi skal ta utgangspunkt i de tre første partiene. Det dårlige kommer kanskje muligens perhaps i et nytt blogginnlegg.

Jeg har satt Torbjørn i gang for å analysere partiene mine. Han liker ikke å brette klær, men han er glad i å se på sjakk. Man skulle tro at det er en vinn-vinn-situasjon, men jeg liker ikke å brette klær jeg heller. Uansett, here we go!

Første parti:

Det hele startet over all forventning! Da jeg hentet mobilen etter første runde hadde jeg fått melding av Torbjørn hvor det stod «Spilte du remis???». Resultatet hadde visst kommet lynraskt ut på nettet, og jeg kunne stolt svare “Ja! :)”. Jeg hadde tatt mitt første poeng mot en på over 2000 i rating! Jeg var hvit mot en hyggelig islending som heter Johann Ragnarsson. Han spilte Skandinavisk, som er en åpning jeg føler meg ganske trygg i. Jeg bukka likevel en kvalitet litt ute i partiet, men etter at han gjorde en tabbe stod jeg plutselig en bonde over. Da han tilbød remis i tidsnøden nølte jeg ikke et sekund med å rekke frem hånda! Phew! Flaks han ikke visste hvor håpløs jeg kan være med dårlig tid.

Andre parti:

Jeg var nå strålende fornøyd med gårsdagen, og skulle nå opp mot en av landets mest talentfulle ungdommer, nemlig Axel Tunsjø. Jeg ledet på klokken leeeenge, og stod på et tidspunkt en bonde over. Stillingen hadde mye potensiale og jeg følte at det var ingen fare på ferde. Men så skjer det noe som er ganske typisk når jeg står godt og leder på klokka; jeg begynner å slappe av. Med mange brikker på brettet ble jeg for opphengt i å finne taktiske muligheter. Samtidig er jeg liveredd for å bukke, og da flyr tida immari fort. Plutselig var jeg også i tidsnød, forskjellen var at han var mye mer dreven med liten tid. Jeg bukka kvalitet og tapte på tid. Anti-hurra!

Tredje parti:

I runde tre møtte jeg nok en sterk motstander. Det var unge lovende Andreas Tenold. Hva er det disse barna har imot meg?  Jeg har tapt mot han før, men etter to jevne førsterunder var jeg klar for å gi gass. Jeg spilte fort i starten, men kom som vanlig i en stilling som slukte all tiden. Jeg endte opp med et kvalitetsoffer som viste seg å være det beste, men dessverre klarte jeg ikke følge opp riktig. Det gikk sakte. men sikkert, mot tap, men i tidsnød gjorde jeg raskt et løpeoffer som jeg intuitivt tenkte ville skape problemer. Check it out!

Takk til Pål Norquelle, turneringsleder Henrik Sjøl og resten av arrangørteamet! Håper jeg kan stille neste år også.

Snipp, snapp, snute. Så var tiden ute.

3 kommentarer på “Turneringsrapport fra OCF

  1. Hei Ida, takk for nok et innblikk i din sjakkhverdag 🙂 Personlig liker jeg godt å lese om andre “dødeliges” erfaringer fra turneringslivet. Man leser jo så mye om stormesterne og De Store, og mye av det er (ikke unaturlig…) ganske fjernt fra det jeg selv opplever i turneringspartier. Det er nok mange som kjenner seg igjen i det du skriver, og feil gjør vi alle (selv GM’er). Uansett hvor hardt du sparker deg selv bak etter et parti som ikke fikk det “riktige” resultatet, ikke glem det du tross alt gjør riktig! Jeg blir imponert over at du kan utspille mye høyere ratede motstandere, og det er jo lovende! Det er også sterkt at du kan hente deg inn igjen etter kvalitetsbukk, mange vil i en slik situasjon mer eller mindre gi opp. Å ha tillit til seg selv i sluttspill krever vel en del erfaring (og kanskje teoristudier). Det kommer etter hvert! Du er jo så heldig å ha din egen personlige (og høyt kvalifiserte!) trener og kan sikkert se frem til masse snacksy ratingpoeng i tiden fremover! Du skriver lett og med humor. Takk for en artig blogg, og takk til Torbjørn for analysene 🙂 Keep up the good work!

    1. Tusen takk for koselig melding Jøran! Ja, mange av disse tapene gjør fryktelig vondt, og jeg er altfor dårlig til å fokusere på det positive. Det har jo ikke vært lite sutring på bloggen opp gjennom. Haha. Men jeg skal fortsette å jobbe og antagelig må jeg spille litt mer lyn for å få tak på tidsbruken. Her ligger nok mye av problemet i tillegg til det du sier med selvtillit i sluttspill. Veldig hyggelig at du liker bloggen så godt! =)

      1. Nå har ikke jeg tenkt å ta over rollen som Coach hehe men for å bli bedre i langsjakk må man vel spille mer langsjakk (og ikke mer lyn som jo nesten er et annet spill). Jeg synes selv at lyn er vanskelig med så lite tid. Antagelig har jeg spilt altfor lite av det… Å trene sjakk er vel ikke så enkelt med småbarn i huset regner jeg med, men håper du får tid til å dyrke (lang)sjakken i hvert fall innimellom! Jeg avslutter med et sitat fra Dr. Tarrasch som både er morsomt og (litt) sant: “When you don’t know what to do, wait for your opponent to get an idea; it’s sure to be bad.” 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *