For enhver sjakklærer er det et stort øyeblikk når en elev kommer med et spørsmål som det er vanskelig å svare på.
Nylig opplevde jeg nøyaktig dette da en av mine elever kom med et svært interessant forslag etter trekkene 1.e4 c5 2.Sf3 Sc6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 g6 5.c4 Lg7 6.Sc2
Min første reaksjon var å ikke ta trekket alvorlig. Jeg mente at dronningen snart ville måtte finne et bedre sted etter Sb1-c3-d5 eller Lc1-e3. Er jeg nødt til å gjenta åpningsregelen om at dronningen
kke skal ut for tidlig? Han kom meg i forkjøpet:
– Men jeg truer jo på b2. Og om du spiller Sb1-c3 så spiller jeg Lxc3+ og du har et par stygge dobbeltbønder. Det vil ikke ta lang tid før jeg får til et skikkelig bra press mot de svake bøndene.
Han så spørrende på meg. Jeg måtte innrømme at han hadde et poeng. Forundret satte jeg trekket under lupen og fant ingenting. Ingen verdens ting. Kan man virkelig spille sjakk på denne måten?
Populære teorivarianter
Denne stillingen er en av de mest populære og omdiskuterte av alle åpningsvarianter. Svart somler med utviklingen og hvitspillere har i årevis lett etter den mest aggressive oppstillingen. Man fant ut at det som ga svart mest problemer var et oppsett med Df3 og 0-0-0, ettersom dette gir hvit en rekke forskjellige angrepsmuligheter.
7…Db6! Ikke bare truer svart på b2, men i tillegg hekter dronningen seg på springeren på d4 slik at hvit ikke får spilt Dd1-f3. Svarts snedige dronningtrekk er grunnen til at mange hvitspillere kvier seg for å spille denne varianten.
Allerede i fjerde trekk går svart ut med dronningen for å forstyrre hvits utvikling. I diagramstillingen har hvit en sterk bondekjede i sentrum som gir terrengfordel og angrepsmuligheter på kongefløyen. Svart ønsker derfor å slå i stykker bondekjeden så fort som overhodet mulig. Hvit kunne tenkt seg å forsterke bonden på d4 med Lc1-e3, men nå er dette umulig. Alt dette takket være svarts dronningtrekk.
Overgang til midtspillet
På chesscafe.com diskuterte Mark Dvoretsky nylig følgende parti.
Jim Plaskett – Matthew Sadler
Hastings 1999
Her er Sadlers egen kommentar til 11…Db6!:
“En viktig finesse. Hvits mest harmoniske oppsett er å spille springeren til c3, a-tårnet til d1 og så spille enten f4 og e5, eller svinge tårnet til kongefløyen via d3. Ved å hindre Sc3 stikker svart kjepper i hjulene for denne planen, og skaffer seg tid til å forberede seg mot hvits angrep.”
Hvis 11…Db6 var så sterkt at det fører til at hvit må velge en annenrangs strategi, er jo dette noe man bør benytte seg mer av. Takk til Sadler som beskriver tankeprosessen bak trekket. Under et parti er det ofte slik at man ikke er bevisst bakgrunnen for at man gjør slike trekk, og man vet ikke om man har internalisert slike redskaper Sadler beskriver. Som en naturlig reaksjon på dette begynte jeg å lete etter tilfeller fra egne partier der dette forebyggende dronningtrekket var aktuelt.
Pia Cramling – Torbjørn R. Hansen
I fjorårets eliteserie fikk jeg inn en forberedelse der dronningtrekket kronet verket.
Jovanka Houska – T. R. Hansen
Eliteserien 2009/2010
Opprinnelig tenkte jeg at stillingen var lik, men istedenfor å nøye meg med dette begynte jeg å lete etter måter å tilrive meg initiativet. Løsningen ble som vanlig å spørre meg hva det er motstanderen kunne tenke seg å spille. Jeg kom fram til at hvit på en eller annen måte ville forsøke å få bort den irriterende springeren på b4 ved hjelp av Sd3, Sc2 eller a3. Med 13…Db6! hekter svart seg på d4-bonden og i tillegg blir a2-a3 lite fristende på grunn av det enorme trykket i b-linjen. Etter dette enkle trekket er det svart som har overtaket.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #1, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.