3. juni 2019 Tårn eller to lette??

Tårn eller to lette??

Ganske ofte står man ovenfor problemstillingen hva som er best av tårn eller to lette offiserer.

En vanlig feilvurdering

Som en hovedregel er to lette offiserer bedre enn et tårn tidlig i spillet. Følgende feilvurdering er typisk i barnesjakk:

1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lc4 Lc5 4.0–0 Sf6 5.Sg5? 0–0 6.Sxf7? Txf7 7.Lxf7+ Kxf7

Jeg kan godt forstå at denne stillingen er lett å feilvurdere. Om man teller poeng er det ganske jevnt, og om man tar i betraktning at svarts konge står noe luftig på f7, vil det være rimelig å tenke at hvit står best. Men dette er helt feil. Hvorfor? Poenget er at de lette offiserene til svart simpelthen er langt sterkere enn hvits tårn og bonde. Svart kan raskt få alle offiserene i spill, mens hvit har en lang vei igjen for å få noe særlig nytte av sitt ekstra tårn. Alle svarts brikker blir aktive og i diagramstillingen er det faktisk svarts konge som står trygt. Om du trenger bevis kan du se nærmere på følgende parti:

 

 

 

Det er av denne grunn vi sjelden ser slike avbytter tidlig i partiet. Siden det ikke er nok åpne linjer for tårnene ennå, er både skråløpere og hoppende hester sterkere.

Unntak i midtspillet

Men det finnes selvfølgelig unntak. Storspillerne du kan se i det neste partiet anbefales på det sterkeste som forbilder.

Mikhail Tal – Svein Johannessen

Tårn ofte best i sluttspill

I sluttspillet er det helt annerledes. Jo flere åpne linjer, desto mer øker tårnene i styrke. Det er spesielt i to situasjoner tårnet er sterkere enn to offiserer:

A) Når det kommer inn i motstanderens stilling, og B) når det kan jobbe sammen med en fribonde som binder opp motstanderens lette offiserer.

Følgende parti, som du kan finne i utallige lærebøker, har gjort et stort inntrykk på meg.

Aleksander Beljavskij – Sergej Dolmatov

Riktige bytter

Om man har en situasjon der det er to tårn mot tårn og to lette offiserer, ønsker nesten alltid den med to tårn å bytte av et tårn. Det er jo selvfølgelig fint å være den eneste som har tårn!


Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #3, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *