Dobbeltbonden.
Om jeg noen gang blir filmregissør skal dette bli navnet på min første skrekkfilm. Etter å ha jobbet som sjakklærer i mange år har jeg fått inntrykk av at det er en slags kollektiv angst for fysakene. Nå håper jeg å få rettet på dette.
Hva er dårlig med dobbeltbønder?
Helt fra du startet å spille sjakk har du helt sikkert hørt at dobbeltbønder er dårlige – de er svake, stygge og lette å angripe. Dette er en sannhet med forholdsvis store modifikasjoner, for en dobbeltbonde er kun svak hvis den er lett å angripe. Hovedproblemet med dobbeltbønder er at de kan være ganske immobile og at de derfor har problemer med å rykke fremover. Et siste potensielt problem kan være at ved å ha en dobbeltbonde blir bondekjeden ødelagt, og det kan gi motstanderen mulighet til å lage en fribonde på den andre siden av brettet.
Hva er bra med dobbeltbønder?
Skrekk og gru, tenker du kanskje etter å ha lest forrige avsnitt. Men det er ikke så ille. For dobbeltbønder er nemlig bra. Det finnes en stor fordel ved å ha disse herlige bøndene foran hverandre: en ekstra åpen linje! Siden alle linjer er lukkede ved starten av spillet, kan en åpen linje være kjærkomment for et tårn som higer etter rette strekninger. Et tårn i en åpen linje er ensbetydende med press på motstanderens stilling. I tillegg må man ta i betraktning at motstanderne ofte gjør en eller annen innrømmelse når de gir oss en dobbeltbonde. Dette kan være at de gir fra seg løperparet eller blir liggende etter i utvikling. La oss se på problemstillingen i praksis. Jeg starter med en teoristilling i russisk forsvar.
1.e4 e5 2.Sf3 Sf6 3.Sxe5 d6 4.Sf3 Sxe4 5.Sc3 Sxc3 6.dxc3
Hva skal man si om dobbeltbonden i clinjen? Ikke er den spesielt utsatt og ikke har den noen betydning for et eventuelt bondesluttspill. Bøndene i c-linjen er kanskje litt klumsete når det kommer til å rykke framover, men spiller det egentlig noen rolle i denne stillingen? Mens det er vanskelig å definere ulempene, er fordelene krystallklare: Løperne kommer ut i en fei, og hvit har en ekstra åpen linje som kan brukes til tårnene. Jeg anbefaler å spille gjennom følgende parti. Vasilij Ivantsjuk utnytter utviklingsforspranget til det fulle og klubber brutalt ned årets VM-finalist Boris Gelfand.
I en annen teorivariant, denne gangen i spansk åpning, får vi se dobbeltbonden spille en viktig rolle.
Over brettet liker jeg å utfordre slike problemstillinger til det ekstreme. Hva skal man si om følgende åpningsvariant?
1.e4 c5 2.Sf3 e6 3.Sc3 Sc6 4.d4 cxd4 5.Sxd4 Sf6 6.Le2 Lb4 7.0–0 Lxc3 8.bxc3 Sxe4
Hvit har ikke bare en ”stygg” dobbeltbonde i c-linjen, men sentrumsbonden på e4 er slukt av den svarte springeren. Herlig – hvit har to åpne linjer mer enn svart! Hvit scorer godt i denne stillingen, og grunnen til dette er et utviklingsforsprang og en sortfeltsløper som snart kan herje fritt. Mens svart sliter med å få utviklet offiserene på dronningfløyen går hvits utvikling som smurt, og tårnene har flust av åpne linjer å velge mellom. Det er ikke tilfeldig at en toppspiller som eksverdensmester Ruslan Ponomarjov nylig koste seg med de hvite brikkene i diagramstillingen.
Foreløpig har vi sett eksempler der det ikke har vært noe som helst problem å ha en dobbeltbonde. I avbyttervarianten i spansk er det ikke enkelt å si hvem som har fordel av de doble bøndene.
Etter trekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lb5 a6 4.Lxc6 dxc6 5.0–0 f6 6.d4 exd4 7.Sxd4 c5 8.Sb3 Dxd1 9.Txd1 har vi en stilling Jon Ludvig Hammer har spilt en rekke ganger som hvit.
Hva er det med den hvite stillingen som gjør den så attraktiv for en del spillere? Svaret er sluttspillet. Hvit har en majoritet på kongefløyen, og dersom svart ikke er forsiktig vil han ende opp i et tapt sluttspill.
Til tross for dette regnes stillingen som ganske jevn. Grunnen er at svart har løperparet og en åpen linje mer enn svart. Den halvåpne e-linjen kan brukes til å presse mot hvits bonde på e4.
Neste gang du får mulighet til å påta deg en dobbeltbonde, foreslår jeg at du slår deg løs og nyter herligheten med å ha en ekstra åpen linje. Det hjelper å si til deg selv at ”dobbeltbønder er bra”. Etter mange nok ganger er du overbevist!
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #4, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.