Forfatter: Torbjørn Ringdal Hansen

Når det er noe feil med motstanderens stilling er det viktig å handle raskt. Om du spiller slapt i slike situasjoner kan motstanderen fort slippe unna.

En typisk situasjon er når du har en fribonde.Det sier seg selv at det å forandre en bonde til en større brikke er mye verdt, og av og til er det ekstreme virkemidler som må til. I følgende parti fikk Maxime Vachier-Lagrave inn en fantastisk avslutning.

Robert Fontaine – Maxime Vachier-Lagrave
Det franske mesterskapet 2007

Dette eksemplet grenser til det ekstreme, men det viser hvor viktig det er å bruke det taktiske blikket når det er snakk om fribønder. Et av mine forbilder i så måte er Mikhail Botvinnik. Den tidligere verdensmesteren gikk så å si aldri glipp av muligheten til å få en bonde i mål. Følgende eksempel har likhetstrekk med det forrige, ettersom det lurer en remisfortsettelse dersom man spiller overfladisk.

Vasilij Smyslov – Mikhail Botvinnik
VM 1941, Moskva

Det var ikke bare i sluttspillet at Botvinnik hadde et godt øye for fribønder. Mot Bronstein vant han tidlig et tårn på en stilig måte.

Mikhail Botvinnik – David Bronstein
VM 1951, Moskva

Om en fribonde kan være så farlig, sier det seg selv at to må være dobbelt så farlig. Minst. I diagramstillingen har svart allerede ofret en kvalitet, men følger nå opp med et nytt offer.

A. Yurgis – Mikhail Botvinnik
Leningrad 1931

Avslutningsvis tar vi en titt på et sluttspill som mildt sagt ble ganske uvanlig.

V. Zurakhov – Alexander Koblents
Tbilisi 1956

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #1, 2014 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

En venn av meg klagde en gang noe voldsomt over en helt forferdelig tannpine. Jeg syntes synd på puslingen der han satte kurs for tannlegekontoret. En time seinere kom han flau tilbake – det var visst bare et popcornflak som hadde kilt seg fast.

Det meste i livet kan overføres til sjakk og vice versa, og det hadde jo vært fantastisk om det kunne finnes noe tilsvarende i sjakkens verden. Bare tenk hvor moro det hadde vært å kjøre inn en kile mellom tenna til motstanderen for deretter å se han vri seg i smerte. Vel, det kan du faktisk få til – bruk en bondekile!

Slik ser en bondekile ut:

Du kan gjerne tenke deg at de svarte bøndene er en flott tanngarde, mens den hvite bonden på h6 er et popcornflak som gjør det svarte livet til en pest og plage. En slik bondekile kan gjøre en hel tanngarde pill råtten.

En bondekile er altså en bonde som har kommet helt frem til sjetteraden, og som står mot en svart bonde på sjuenderaden.

Fordelene med å ha bondekilen i forrige diagram, kan listes som følger:

• Dersom det kommer en hvit dronning til g7, vil det være matt.

• Det er ofte motiver med sekkematt, og hvis svart noen gang lufter med f-bonden vil kongestillingen svekkes ytterligere.

• Dersom h7-bonden skulle gå tapt, vil hvit ha en livsfarlig fribonde nær forvandlingsfeltet. Som du ser, er det mange gode grunner til å forsøke å få til en bondekile. Det finnes imidlertid et faremoment med å ha en slik bonde også – den kan nemlig gå tapt. En tannlege klarte jo å få has på det lille popcornet, så det er ikke utenkelig at en våken svartspiller skulle klare det samme. Men én ting er sikkert, så lenge kilen lever, vil motstanderen vri seg i smerte.

Angrepsmotiver

Et stort talent er Flemming Christenson. I 1997 vant han junior-NM med hele 8,5 poeng på ni runder. Flemming Christenson jobber i dag som tannlege, og dette er neppe tilfeldig. På sjakkbrettet kan det nemlig virke som om han har en forkjærlighet for bondekiler. Øyner han mulighet til å skvise inn en liten bondekile i motstanderens bondegarde, er han ikke vond å be.

Flemming Christenson – Jussi Matti Kauko

Det neste eksempelet understreker angrepspotensialet i en bondekile. Det simpelthen vrimler av taktiske motiver forbundet med sekkematter eller situasjoner der den hvite dronninga inntar g7-feltet.

Torbjørn Ringdal Hansen – Øystein Dannevig

Bondekilen i sluttspillet

Også i sluttspillet kan en bondekile være en formidabel styrke. Naturligvis har Magnus Carlsen innsett dette. La oss se hvordan han kiler i hjel Levon Aronjan.

Magnus Carlsen – Levon Aronjan

Ta grep i tide

I det siste har jeg blitt mer bevisst på hvor sterk en bondekile kan være, så når jeg angriper, er det ikke uvanlig at jeg søker etter stillinger hvor det å etablere en bondekile kan være en naturlig plan. Og om motstanderen min har vært så uforskammet at han har fått til en kile på meg, skjønner jeg alvoret.

Torbjørn Ringdal Hansen – Jøran Aulin-Jansson

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #3, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

Noe av det vanskeligste i sjakk er å vurdere om en stilling er god eller dårlig.

Ikke bare er man nødt til å forholde seg til den stillingen man har på brettet, man må også vurdere utallige stillinger som muligens kan oppstå.

Jeg går rett på sak og viser en stilling som fikk meg til å gruble. En av de aller mest spennende matchene i World Cup i Tromsø var oppgjøret mellom publikumsyndlingene Aleksej Sjirov og Hou Yifan. Mens Sjirov har briljert i verdenstoppen i evigheter med sitt underholdende spill, er Hou Yifan i starten av sin karriere. Til tross for at hun bare er 19 år har hun allerede vært verdensmester for kvinner og oppnådd mer enn de fleste kan drømme om.

Ikke uventet ble det en lang og tøff match. I det andre hurtigsjakkpartiet oppstod følgende stilling.

Aleksej Sjirov – Hou Yifan

Det finnes utallige eksempler på hvordan én dårlig brikke kan ødelegge en hel stilling. En god idé når motstanderen har en dårlig brikke er å isolere denne og starte en offensiv på motsatt side av brettet. Den tredje verdensmesteren, José Raul Capablanca, forstod antagelig slike ting før han begynte på barneskolen.

William Winter – José Raul Capablanca

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #3, 2013 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

Mang en gang har jeg messet til mine elever om hvor bra løperparet er, men ofte taler jeg for døve ører – ”Erre så nøye a? Jeg synes springerne er like bra.”

Helt fra vi var små har vi lært at en løper er verdt tre poeng, men det finnes også de som sier at to løpere er verdt syv poeng. For å gjøre forvirringen komplett lanserte selveste Siegbert Tarrasch følgende formel:

Løper + Løper + Tårn = Tårn + Tårn + Springer

Og folk sier matte og sjakk har mye til felles?

Hvordan spille med løpere?

For å virkelig kunne spille med løperne er det viktig å kjenne til hvilke stillinger de trives i og hvilke regler som finnes for å utnytte deres kapasitet best mulig. Følgende punkter kan være nyttige å reflektere over:

• Løperne trives i åpne stillinger. Sammen dekker de store deler av brettet.

• Løperne er langdistansebrikker. De kan komme seg fra et område av brettet til et annet i løpet av bare ett trekk.

• Løperne er veldig gode der det er spill på begge fløyer, spesielt hvis det er snakk om fribønder.

• Det er enklere å bytte en løper mot en springer enn omvendt.

• Løperne trives i lange partier. Spilleren med løperparet skal helst åpne stillingen på egne premisser.

• Springerne trives på felter der de kan stå i fred og ikke jages bort. Den med løperparet må derfor bruke både bønder og løpere til å ta bort felt fra springerne.

Vi skal se på et eksempel der løperne er overlegne springerne. Åpningsvarianten som du nå skal se passer strategiske Ulf Andersson helt perfekt, og han styrer rett inn i et midtspill der han har fordel av løperparet.

Ulf Andersson – Qi Jingxuan

I dette partiet så vi en rekke elementer som gjør løperne så sterke. Først tok hvit bort felter fra de sorte springerne samtidig som han tok seg god tid til å få brikkene i gunstige posisjoner. Da alt var ideelt, åpnet hvit stillingen og etablerte en fribonde. Da dette var gjennomført byttet han av til et vunnet sluttspill.

Nå skal du få bryne deg på en oppgave slik at du blir enda bedre til å spille med løperparet.

Robert James Fischer – Mark E. Taimanov
Vancouver 1971

Hvit trekker!

[su_spoiler title=”Klikk her for å se løsningen!”]

Hvit spilte 25.b4! På denne måten holdes springeren på b7 helt ute av spill.

[/su_spoiler]

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #2, 2013 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

Noen ganger kan ett felt være mye viktigere enn de andre.

Jeg husker at følgende parti gjorde inntrykk på meg.

Vladimir Kovacevic – Zoran Ilic

Leko briljerer

Dette var et ekstremt eksempel, men kampen om et felt er rett som det er hovedproblemstillingen i et parti. I nylig avsluttede Tata Steel i Nederland fikk vi se Peter Leko henge seg opp i ett felt.

Øvingsoppgave

Nå er det din tur til å finne riktig plan!

I denne stillingen har svart spilt 20…Lxc4. Hvordan bør hvit reagere?

[su_spoiler title=”Klikk her for å se svaret!”]

Riktig svar er 21.Sxc4! Slik får hvit beholdt en monsterspringer på c4 siden 21…Sxd5 kan besvares med 22.Lxg6 hxg6 23.Dxd5 og hvit vinner offiser.

I partiet valgte hvit å spille 21.Lxc4, men da fikk svart muligheten til å bytte springere med 21…Sd7 og fikk en litt friere stilling.

[/su_spoiler]

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #1, 2013 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

 

Dobbeltbonden.

Om jeg noen gang blir filmregissør skal dette bli navnet på min første skrekkfilm. Etter å ha jobbet som sjakklærer i mange år har jeg fått inntrykk av at det er en slags kollektiv angst for fysakene. Nå håper jeg å få rettet på dette.

Hva er dårlig med dobbeltbønder?

Helt fra du startet å spille sjakk har du helt sikkert hørt at dobbeltbønder er dårlige – de er svake, stygge og lette å angripe. Dette er en sannhet med forholdsvis store modifikasjoner, for en dobbeltbonde er kun svak hvis den er lett å angripe. Hovedproblemet med dobbeltbønder er at de kan være ganske immobile og at de derfor har problemer med å rykke fremover. Et siste potensielt problem kan være at ved å ha en dobbeltbonde blir bondekjeden ødelagt, og det kan gi motstanderen mulighet til å lage en fribonde på den andre siden av brettet.

Hva er bra med dobbeltbønder?

Skrekk og gru, tenker du kanskje etter å ha lest forrige avsnitt. Men det er ikke så ille. For dobbeltbønder er nemlig bra. Det finnes en stor fordel ved å ha disse herlige bøndene foran hverandre: en ekstra åpen linje! Siden alle linjer er lukkede ved starten av spillet, kan en åpen linje være kjærkomment for et tårn som higer etter rette strekninger. Et tårn i en åpen linje er ensbetydende med press på motstanderens stilling. I tillegg må man ta i betraktning at motstanderne ofte gjør en eller annen innrømmelse når de gir oss en dobbeltbonde. Dette kan være at de gir fra seg løperparet eller blir liggende etter i utvikling. La oss se på problemstillingen i praksis. Jeg starter med en teoristilling i russisk forsvar.

1.e4 e5 2.Sf3 Sf6 3.Sxe5 d6 4.Sf3 Sxe4 5.Sc3 Sxc3 6.dxc3

Hva skal man si om dobbeltbonden i clinjen? Ikke er den spesielt utsatt og ikke har den noen betydning for et eventuelt bondesluttspill. Bøndene i c-linjen er kanskje litt klumsete når det kommer til å rykke framover, men spiller det egentlig noen rolle i denne stillingen? Mens det er vanskelig å definere ulempene, er fordelene krystallklare: Løperne kommer ut i en fei, og hvit har en ekstra åpen linje som kan brukes til tårnene. Jeg anbefaler å spille gjennom følgende parti. Vasilij Ivantsjuk utnytter utviklingsforspranget til det fulle og klubber brutalt ned årets VM-finalist Boris Gelfand.

 

 

 

I en annen teorivariant, denne gangen i spansk åpning, får vi se dobbeltbonden spille en viktig rolle.

Over brettet liker jeg å utfordre slike problemstillinger til det ekstreme. Hva skal man si om følgende åpningsvariant?

1.e4 c5 2.Sf3 e6 3.Sc3 Sc6 4.d4 cxd4 5.Sxd4 Sf6 6.Le2 Lb4 7.0–0 Lxc3 8.bxc3 Sxe4

Hvit har ikke bare en ”stygg” dobbeltbonde i c-linjen, men sentrumsbonden på e4 er slukt av den svarte springeren. Herlig – hvit har to åpne linjer mer enn svart! Hvit scorer godt i denne stillingen, og grunnen til dette er et utviklingsforsprang og en sortfeltsløper som snart kan herje fritt. Mens svart sliter med å få utviklet offiserene på dronningfløyen går hvits utvikling som smurt, og tårnene har flust av åpne linjer å velge mellom. Det er ikke tilfeldig at en toppspiller som eksverdensmester Ruslan Ponomarjov nylig koste seg med de hvite brikkene i diagramstillingen.

Foreløpig har vi sett eksempler der det ikke har vært noe som helst problem å ha en dobbeltbonde. I avbyttervarianten i spansk er det ikke enkelt å si hvem som har fordel av de doble bøndene.

Etter trekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lb5 a6 4.Lxc6 dxc6 5.0–0 f6 6.d4 exd4 7.Sxd4 c5 8.Sb3 Dxd1 9.Txd1 har vi en stilling Jon Ludvig Hammer har spilt en rekke ganger som hvit.

Hva er det med den hvite stillingen som gjør den så attraktiv for en del spillere? Svaret er sluttspillet. Hvit har en majoritet på kongefløyen, og dersom svart ikke er forsiktig vil han ende opp i et tapt sluttspill.

Til tross for dette regnes stillingen som ganske jevn. Grunnen er at svart har løperparet og en åpen linje mer enn svart. Den halvåpne e-linjen kan brukes til å presse mot hvits bonde på e4.

Neste gang du får mulighet til å påta deg en dobbeltbonde, foreslår jeg at du slår deg løs og nyter herligheten med å ha en ekstra åpen linje. Det hjelper å si til deg selv at ”dobbeltbønder er bra”. Etter mange nok ganger er du overbevist!

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #4, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

Ganske ofte står man ovenfor problemstillingen hva som er best av tårn eller to lette offiserer.

En vanlig feilvurdering

Som en hovedregel er to lette offiserer bedre enn et tårn tidlig i spillet. Følgende feilvurdering er typisk i barnesjakk:

1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lc4 Lc5 4.0–0 Sf6 5.Sg5? 0–0 6.Sxf7? Txf7 7.Lxf7+ Kxf7

Jeg kan godt forstå at denne stillingen er lett å feilvurdere. Om man teller poeng er det ganske jevnt, og om man tar i betraktning at svarts konge står noe luftig på f7, vil det være rimelig å tenke at hvit står best. Men dette er helt feil. Hvorfor? Poenget er at de lette offiserene til svart simpelthen er langt sterkere enn hvits tårn og bonde. Svart kan raskt få alle offiserene i spill, mens hvit har en lang vei igjen for å få noe særlig nytte av sitt ekstra tårn. Alle svarts brikker blir aktive og i diagramstillingen er det faktisk svarts konge som står trygt. Om du trenger bevis kan du se nærmere på følgende parti:

 

 

 

Det er av denne grunn vi sjelden ser slike avbytter tidlig i partiet. Siden det ikke er nok åpne linjer for tårnene ennå, er både skråløpere og hoppende hester sterkere.

Unntak i midtspillet

Men det finnes selvfølgelig unntak. Storspillerne du kan se i det neste partiet anbefales på det sterkeste som forbilder.

Mikhail Tal – Svein Johannessen

Tårn ofte best i sluttspill

I sluttspillet er det helt annerledes. Jo flere åpne linjer, desto mer øker tårnene i styrke. Det er spesielt i to situasjoner tårnet er sterkere enn to offiserer:

A) Når det kommer inn i motstanderens stilling, og B) når det kan jobbe sammen med en fribonde som binder opp motstanderens lette offiserer.

Følgende parti, som du kan finne i utallige lærebøker, har gjort et stort inntrykk på meg.

Aleksander Beljavskij – Sergej Dolmatov

Riktige bytter

Om man har en situasjon der det er to tårn mot tårn og to lette offiserer, ønsker nesten alltid den med to tårn å bytte av et tårn. Det er jo selvfølgelig fint å være den eneste som har tårn!

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #3, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

Dersom begge spillerne går fram og tilbake ender det fort med remis. Men hva skjer hvis bare én av spillerne gjør det?

Da jeg var liten og på jakt etter flere sjakkkompiser fikk jeg en kamerat fra hjembygda med på turnering. I hans første parti åpnet han med de svarte brikkene med 1…e6, 2…Le7 for deretter å spille kongen fram og tilbake mellom f8 og e8.

Remis? Nei, det ble matt. Som en dreven turneringsspiller skulle man forvente at jeg var hakket lurere, men under en ungdomsturnering lot jeg meg friste av bonuspremier i form av penger for hvert parti man vant. Jeg var derfor selvfølgelig ikke ute etter et halvpoeng. Men hvordan i all verden skulle jeg vinne følgende stilling?

Bret Addison – Torbjørn R. Hansen
Smith & Williamson 2000

Svarts stilling er utsiktsløs siden det ikke finnes noen fristende brudd i stillingen. Min eneste sjanse til å vinne partiet var at motstanderen min skulle ofre på g5. For å få litt fart i stillingen ønsket jeg å gjøre dette offeret mest mulig fristende ved å ikke drive noe som helst forebyggende. De neste elleve trekkene spilte jeg derfor tårnet fram og tilbake mellom a7 og b7 mens motstanderen sakte, men sikkert ladet kanonen. Endelig smalt det! Min idiotsikre plan var vellykket… Hadde det bare ikke vært for at han fikk et avgjørende angrep og vant takket være min utsatte konge. Det er enkelt å forestille seg kvaliteten på partiet når barndomskompisen min og jeg tar oss et slag sjakk.

Ivantsjuk manøvrerer

Selv om det virker ganske så meningsløst å gå fram og tilbake, er det faktisk noe å lære av dette. Følgende parti gjorde stort intrykk på meg.

Vasilij Ivantsjuk – Peter Heine Nielsen

Jeg hadde aldri sett et slikt tema før. Det var noe fascinerende med at man kunne gjøre framskritt ved å gå fram og tilbake. Er det ikke noe som heter at fram og tilbake er like langt?

Fram og tilbake i eliteserien

Er det bare geniale Ivantsjuk som kan trylle på denne måten? Etter at jeg ble bevisst på dette temaet ser jeg faktisk lignende manøvre forekomme fra tid til annen. I den norske toppserien viste SOSS-spilleren Pål Andreassen klasse.

Fram og tilbake i angrep

I satsningen mot OL 2014 har landslaget jevnlige samlinger. På ett av disse møtene dro stormester Leif Erlend Johannessen fram følgende stilling som han hadde blitt vist av Knut Jøran Helmers.

Hvit trekker og vinner!

[su_spoiler title=”Klikk her for å spille gjennom fortsettelsen!”]

 

 

 

 

 

 

[/su_spoiler]

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #2, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.

Etter 22 år som sjakkavhengig oppdager jeg stadig noe nytt. Kanskje du også har lagt merke til at en springer på a5 ofte avgjør partier?

Ok, så er jeg kanskje alene om denne fascinasjonen, men bare vent og se.

Vi starter med et strategisk mesterverk av den armenske giganten Tigran Petrosjan. Vi skal nå se hvor stor skade en springer på a5 kan gjøre.

Tigran Petrosjan – Borislav Ivkov

Springeren stod ikke lenge på a5-feltet, men skadene den rakk å gjøre var enorme. Man skulle kanskje tro at en slik manøver hører til sjeldenhetene, men det er helt feil. I mange åpninger er dette et av hovedpoengene til hvit.

For noen år siden leste jeg boken The English Attack av Tapani Sammalvuo. En utgangsstilling for denne varianten oppstår etter trekkene 1.e4 c5 2.Sf3 d6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 Sf6 5.Sc3 a6 6.Le3 e5 7.Sb3 

Denne stillingen kjente jeg godt til. Og en gang tenkte jeg at det hele er ganske enkelt. Hvit rokerer langt mens svart rokerer kort. Deretter måker begge spillerne på med bøndene for å knerte motstanderens kongestilling. Slik ser det ofte ut til å fungere.

Stor ble min overraskelse da Sammalvuo skrev at et av problemene i den svarte stillingen var c6-feltet. Hva for noe? Er ikke dette et helt uviktig felt som attpåtil er forsvart av bonden på b7?

La oss finne ut hva han mener.

Rajko Bogdanovic – Ivan Buljovcic

---

Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #1, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.