Forfatter: Torbjørn Ringdal Hansen

For tre dager siden trakk jeg meg fra en sjakkturnering for første gang i mitt liv. Da jeg fortalte turneringslederen om beslutningen, følte jeg meg lettere enn på lenge. Nå har jeg gått med senkede skuldre i Barcelonas smågater, på langsom leting etter svar på et vrient spørsmål. Hva gjør jeg nå?

Bak skyene skinner solen

Snart vil du få lese om en sjakkperiode som har vært vanskelig for meg, men du vil også se hva jeg tenker om veien videre. Før jeg kommer så langt, vil jeg skrive noen ord om bakgrunnen for dette innlegget. Jeg håper at det å få dette nedskrevet vil fungere som en selvhjelp, men samtidig tror jeg det kan være til nytte for en del andre.

For lenge siden lærte jeg at en karriere som sjakkspiller er fylt av opp- og nedturer. Jeg har sett unge og lovende spillere utvikle seg i rekordfart. På samme måte som jeg gjorde, så de kanskje for seg VM-matcher og kongepokaler, med dem selv som hovedrolleinnehavere. Det som er trist er at en del av disse spillerne har gitt seg så fort de møter motgang. Kanskje de ikke visste at utvikling slettes ikke er like vakker som ratingkurven til Magnus Carlsen i tenårene. Nei, for min del var det en berg- og dalbane som hadde gjort de fleste småkvalme.

Om du klarer å komme sterkere tilbake etter en slik vanskelig periode, har du nesten garantert lært masse om sjakk, men også om deg selv. Om man jobber beinhardt er det fort gjort å bli skuffet når resultatene er dårlig. Noen ganger ser man ikke resultatene av arbeidet som legges ned. Faktisk tror jeg at noen kan bli litt dårligere i perioder der de jobber hardt, og at resultatene først kommer når skuldrene er senket og kunnskapen er fordøyd. Andre eksempler på spillere som de siste årene har hatt voldsomme tilbakeslag er Tor Fredrik Kaasen og Eivind Olav Risting. Først har de blitt brutt ned, men så bygges de opp igjen og er sterkere enn tidligere. Bare se hvor hardt de er i ferd med å slå tilbake etter lange nedturer.

Inn for landing

Jeg er 38 år. Jeg husker jeg leste at det ideelle krysningspunktet mellom erfaring og ungdommelig mot, var når man er 37 år. Jeg bryr meg ikke om dette. Mennesker blir bedre og klokere ved å utfordre seg selv, og stadig lære seg nye ting. Folk blir ikke dårligere av å bli et par år eldre, de svekkes når latskapen inntreffer og kunnskapstørsten er slukket. Jeg er like ambisiøs som da jeg var 18, og jeg har akkurat de samme urealistiske drømmene.

For to og et halvt år siden ble jeg endelig stormester, men etter det har det gått trått. Til tross for tusenvis av treningstimer de siste årene, innser jeg nå at jeg er en skygge av meg selv på brettet. Jeg kan knapt huske forrige gang jeg spilte en turnering jeg var fornøyd med. Det koker inni meg. Jeg ville ikke være en stormester på vei ned.

Kanskje du tenker: «Get over it – det er bare et spill!» Joda, det stemmer det, men for meg er det også en del mer. Det er hobby, jobb, lidenskap og livsstil. Om mine sjakkstudier kunne vært gjort om til doktorgrader ville du fått bakoversveis av å se på CV’en min.

I sommer hadde jeg planer om å spille fire turneringer. Dette er turene der jeg tusler rundt i sandalene mine, bekymringsløs og avslappet, samtidig som jeg girer meg opp til ettermiddagens sjakkparti. Slik gikk det:

Sveins minneturnering – Rystet

Sommerens eventyr startet i Sveins Minneturnering i Oslo. Jeg lengtet etter å slå tilbake etter to år med halvdårlig spill og en dalende ratingkurve. Det hender ofte at jeg blir litt for overivrig når jeg går til en turnering. Som så ofte før skulle jeg vinne hele sulamitten, men jeg endte milevis unna seierspallen. Jeg satt så langt unna at jeg knapt kunne høre applausen da navnene ble ropt opp.

Etter følgende parti innså jeg at jeg burde bli lagt inn på sjakkpsykiatrisk avdeling. Jeg kunne høre sirenene i det fjerne da jeg ventet på heisen som skulle føre meg langt vekk fra Bogstadveien 30.

Torbjørn Ringdal Hansen – Jonny Hector
Sveins Minneturnering

Jeg så utelukkende på alle mulige offisersofre, og i min verden var det helt uaktuelt å gjøre et fornuftig og godt trekk som 20.Le3. Jeg tenkte en drøy halvtime og var dømt til å finne på noe galskap. Om bare noen kunne knipset og vekket meg fra forbannelsen. Jeg spilte 20.Seg5?? for så å gå inn på toalettet for å skylle ansiktet mitt med kaldt vann. 20…hxg5 21.Lh7+ Kxh7 22.Sxg5+

Jeg hadde overbevist meg selv om at dette kanskje kunne fungere, men i virkeligheten forærte jeg motstanderen min et helpoeng på et sølvfat. Både 22…Kg8 og 22…Kg6 vinner for svart. Hector valgte førstnevnte og vant partiet. 0-1

Etter partiet følte jeg meg forvirret og dum. Det var som om noen hadde tatt over kroppen min og gjort trekkene for meg. Jeg gikk ut og satte meg i parken. Hva var det som akkurat hadde skjedd? Plutselig slo det meg at jeg spilte som en som er lei av sjakk. Tanken skremte meg, men kanskje det stemte? Jeg ser da tross alt på sjakk mange timer hver eneste dag.

Da jeg kom inn til lokalet igjen så turneringsarrangør Bjarke empatisk på meg og sa: «Men Torbjørn, det er jo sånn man spiller i lynsjakk…». Jeg følte meg som klassens klovn – han som alltid sier noe morsomt, men som egentlig ikke har det så bra. Neste runde satt jeg langt nede på bordene, og fjernt der borte kunne jeg skimte spillere som ikke er noe bedre enn meg. Tror jeg.

Når ting står på som verst, føles det å mislykkes i sjakk som å feile som menneske. Joda, jeg vet inderlig godt jeg er heldig med så mange ting i mitt liv, og at sjakken kun er et krydder som gjør det ekstra smakfullt. Men når det svikter som verst, kan selv ikke endeløs hoderisting få ting tilbake på sin rette plass.

Partiet mot Hector ble spilt i nest siste runde. Fram til da hadde det bygd seg opp en desperasjon inni meg. Hector var den perfekte motstanderen for å vise hva jeg var god for. Den svenske stormesteren er kjent for sine angrepskunster, og jeg hadde bestemt meg for at han skulle slåes med egne midler. Hadde en av mine elever fortalt meg om slike tanker, hadde jeg ristet oppgitt på hodet. Man bestemmer seg simpelthen ikke for spillestil eller angrepspunkt før partiet er godt i gang.

Min trang til å slå tilbake hadde bygd seg opp sakte, men sikkert. Det startet allerede i første runde da jeg spilte remis mot Ingrid Greibrokk på ca. 1900 i rating. Hun spilte bedre enn meg, og jeg ble usikker fordi jeg trodde stormestre spiste slike spillere til frokost. Jeg var allerede rystet, selv om jeg sa til meg at det ikke var så farlig.

Etter fjerde runde var jeg rasende på meg selv. Bare se på hva som skjedde!

Gunnar Lund – Torbjorn Ringdal Hansen
Sveins minneturnering

Jeg så at jeg kunne vinne materiell ved å simpelthen true tårnet hans på e2 med 30…Lb5. Så hvorfor gjorde jeg ikke dette? Jo, jeg tenkte kanskje at han kunne hoppe med springeren et eller annet sted, og bestemte meg derfor for å slippe å regne og heller la arrogansen få skuta i havn. I mitt hode kunne han ikke gjøre noe som helst, og min oppgave var å få han til å innse dette. Istedenfor å regne på 30…Lb5 valgte jeg å «gi» han trekket, liksom for å understreke hvor dårlig han stod. Jeg fortjente virkelig straffen jeg fikk. Jeg spilte 30…Te5?? og ventet vel halvveis på at han skulle gi opp.

Motstanderen min fortjener skryt for å oppdage 31.Sg4!! selv med svært dårlig tid på klokka. Jeg er glad ingen tok bilde av meg på dette tidspunktet, for inni meg kokte det og ansiktet mitt var ildrødt. Jeg hadde mest lyst til å feie brikkene av brettet, men jeg klarte å summe meg og finne en smal vei til remis. 31.Txe2 32.Txe2 Det vakre poenget var 32…Dxe2? 33.Sf6+ Kxg7 34.Dg5+ Kf8 35.Sh7 matt! 32…Dg6 33.Se5 Dxg7 34.Sxc6 Txe2 35.Dxe2 bxc6 og partiet ble remis noen få trekk senere. ½–½

En fin avslutning av min motstander, men fryktelig unødvendig av meg. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var en nyttig lærepenge for meg, men det ville ikke vært sant. Jeg lærte nemlig ingen verdens ting, og det vil du snart få se.

Open Internationel de Purtichju – Regnefeil

Ferden gikk til Korsika. Et vakkert spillested der man kunne høre bølgene slå inn mot strandkanten. Min kjære Ida og jeg tilbrakte varme sommerdager sammen med Ellen Hagesæther og Alf Roger Andersen. Jeg koste meg der, og skal definitivt tilbake til den franske middelhavsøya. Selv det løpske og destruktive godstoget fra Sveins Minneturnering kan ikke rokke ved idyllen på dette stedet.

I andre runde møtte jeg Gawain Jones, en sterk stormester fra England. Jeg er svært fornøyd med midtspillet, men så skjer dette:

Torbjørn Ringdal Hansen – Gawain Jones
Open Internationel de Purtichju

Jeg husker det gamle Fritz-programmet som var fascinerende sleivkjefta. Så fort computeren stod til vinst, kom den ofte med frekkheten «I’ll let my dog take over!», for å understreke hvor lett vunnet stillingen var. Jeg vet ikke hva som overtok min hjerne denne gangen, men bikkja kunne tydeligvis ikke sjakkreglene, og jeg endte opp med å tape etter 43.Txc6+? Stillingen er fortsatt veldig god for meg, men når jeg innser at jeg gjør én feil vekker det ubehagelige følelser i meg. Flyten og roen som har ført meg fram til denne stillingen, blir plutselig erstattet med uro og tvil. Da er det uunngåelig at feilene kommer på løpende bånd.  Dette har jeg opplevd så mange ganger, og det er det som plutselig kan ruinere et ellers godt parti.

Etter dette begynte jeg å miste trua for alvor. I stort sett hvert eneste parti som fulgte utspilte jeg motstanderen min, og da jeg stod til vinst gjorde jeg den ene grove feilen etter den andre. I følgende stilling kan du se at jeg regner langt, men at jeg samtidig kan være min verste fiende.

Torbjørn Ringdal Hansen – Albert Tomasi
Open Internationel de Purtichju

Svarts konge er fortsatt i sentrum, og alle mine brikker er aktivisert. Jeg «vet» av erfaring at slike stillinger i praksis er vunnet. I situasjoner som dette gjelder det å spille med høy intensitet og gjerne være brutal. Jeg tok meg derfor en lang tenkepause for å regne det hele ut, noe jeg alltid gjør når jeg føler på meg at det er noe avgjørende i stillingen. Trekket som intuisjonen min sa var 19.Scb5! Problemet mitt var at jeg regnet litt for kort. 19…axb5 20. Lxe5 dxe5 21. Bxb5+ Ld7 22. Sxe6 fxe6 23.Txf8+ Txf8

Jeg regnet hit, men her møtte jeg litt motstand i regningen. Når det skjer, er det viktig å være litt sta for å overvinne barrieren. Jeg glemmer av og til dette, noe som også skjedde denne gangen. Etter 24. Dg6+! Kd8 25. Dxe6 kollapser svarts stilling.

Når jeg møter motstand kaster jeg meg ofte ut i jakten på et godt alternativ. Selv om jeg nå ikke lenger fulgte magefølelsen min, bestemte jeg meg for å gå enda dypere inn i stillingen, men nå regnet jeg på følgende alternative lange variant.

19.Sdb5 axb5 20.Lxe5 dxe5 21.Lxb5+ Ld7 22. Lxd7+ Sxd7 23. Txf7 Kxf7 24.Dh7+

Jeg hadde sett enda lenger, og trodde jeg vant masse materiell etter 24…Kf8 25. Tf1+ Sf6 26. Txf6+ Lxf6 og så til slutt 27.Dxc7, og jeg har vunnet dronningen. Puh…og jeg som pleier å si at lange varianter øker sannsynligheten for regnefeil.

Problemet er at i diagramstillingen ovenfor hadde jeg helt glemt at svart kunne spille 24…Tg7! og angrepet mitt stopper fullstendig opp. Dette oppdaget jeg da jeg var midt i varianten og skulle til å spille 23.Txf7. Dette var mildt sagt litt kinkig for jeg hadde jo allerede ofret en offiser, og skulle bare fullføre trekkene. Først nå innså jeg at den planlagte fortsettelsen ikke fungerte.

Nok en gang begynte hodet mitt å koke, og jeg gjorde et meningsløst trekk for så å gi opp. Motstanderen min vant partiet uten å ha gjort et eneste godt trekk, mens jeg gikk ut i sola og klarte ikke å riste av meg frustrasjonen.

Faktisk er jeg ganske stolt av hvordan jeg av og til klarer å gå skikkelig dypt inn i en kritisk stilling, men nå begynte dette å svikte. Og dette var gjengangeren på Korsika. Motstanderne mine ble servert helpoeng, og jeg kastet bort både vinststillinger, ratingpoeng og selvtillit.

La meg se om du klarer å gjøre en bedre avgjørelse enn meg? Nedenfor diagrammet vil du se at det er minst én alvorlig feil i resonnementet mitt.

Ilena Krasenkova – Torbjørn Ringdal Hansen
Open Internationel de Purtichju

Jeg så at varianten 34…Dxf4 35.Sxf5 Dxf5 vinner for svart på grunn av mattrusselen på b1. I den varianten tenkte jeg noen få sekunder på at hvit isteden kunne sprelle litt med 35.Db4, så derfor så tok jeg en rask helomvending og bestemte meg istedenfor å spille 34…Txf4 med poenget 35.Sf7 Dd7 36.Sxd8 Df5 som vinner for svart. Det er minst to alvorlige feilvurderinger i disse variantene. Ser du hva som er riktig avgjørelse? Og kjenner du igjen feilen fra et av de foregående partiene jeg nettopp har vist deg?

Barcelona – kollaps

Etter Korsika hadde jeg ikke mye tro på meg selv. Skuffelsen og frustrasjonen var for tett innpå meg, og jeg klarte kun å lade batteriene til cirka 60%. Etter en kort sjekk hadde jeg gitt meg selv den sjeldne diagnosen CD (Calculation Disorder). Et par fridager ble brukt til å ligge langflat på stranda i rekordvarm sommersol, med konstant væskeinntak og én centimeter tjukt lag med solkrem smurt over hele kroppen. Samtidig pløya hjernen min gjennom et titalls ultra vanskelige regneoppgaver. Et desperat forsøk på å få sveivet i gang regnemaskinen.

Og plutselig satt jeg i Barcelona. Motstanderen min hamra ut noen teoritrekk. Jeg likte det ikke, men svarte like raskt. Det tok 10-12 trekk før jeg stod til tap mot en mye lavere rated spiller. Heldigvis for meg var han lysten på remis.

I neste runde møtte jeg en fjorten år gammel gutt. Etter en halvtime hadde han fortsatt ikke møtt opp, noe som fikk meg til å øyne et lite håp om en seier på walkover og en pause fra denne mentale torturen. Han dukket opp, og i lusefart liret han av seg et par klassiske feil i Dragevarianten i Siciliansk. Med én time forsprang på klokka, og selv i følgende stilling hadde jeg ingen tro på meg selv:

Torbjørn Ringdal Hansen – David Bogdan-Emanuel
Open Sant Marti

Vi har gjort 14 trekk, og computeren sier at jeg leder med to bønder. Jeg visste at stillingen er helt fantastisk for hvit, men problemet mitt var at jeg verken stolte på mine regnemuskler eller min egen intuisjon. Jeg våget ikke en gang å spille på angrep, og isteden ble jeg gradvis utspilt i et sluttspill med bonde over. Nok en gang følte jeg meg heldig som unnslapp med remis. Det eneste positive med dette partiet er at jeg klarte å smile til Ida da jeg tok trekkgjentakelsen.

Jeg trengte sårt en seier, og bestemte meg for å trekke meg fra turneringen om jeg ikke vant neste parti. Jeg prøvde desperat å se ironien i hva som var i ferd med å skje, og jeg prøvde til og med se på mitt mentale forfall som et interessant fenomen som jeg skulle betrakte med forundring og nysgjerrighet. Isteden ble jeg som vanlig sittende å lure på hvordan i all verden jeg skulle klare å rote bort dette?

Reddy M.L Abhilash– Torbjørn Ringdal Hansen
Open Sant Marti

Slik så stillingen ut etter 19 trekk. Jeg spiller svart og har et vinnende angrep. Det tok ikke så lang tid før jeg bukket tårn. En såkalt gaffel var det som skulle til for å ta knekken på meg. Jeg smilte og nikket anerkjennende til min motstander, før jeg tuslet bort til arrangøren og informerte om at jeg dessverre måtte trekke meg fra turneringen. Jeg hadde ikke svaret klart dersom de skulle kreve en forklaring på hvorfor, men kanskje det var synlig at jeg hadde fått nok juling. Synet av en stormester med en ratingprestasjon på 1973 minner om en skambanket sydenturist som man helst ikke bør konfrontere med noe som helst.

                                                          Veien videre

Så nå sitter jeg i skyggen ved en vakker festning på Montjuic i Barcelona. Jeg har god utsikt over havet og byen. Hva skal jeg gjøre nå? Sjakk er det morsomste jeg vet, men det gjør så inderlig vondt når jeg ikke får det til. Skal jeg orke å reise meg en gang til, eller skal jeg trappe ned og lete etter en ny hobby? Folk som lever uten selvpålagte forventninger om å prestere må ha det så lett…

Om fire dager starter en turnering i Andorra.  Skal jeg prøve, eller bør jeg fortsette som et forvirret dovendyr?

Løsningen ble en telefonsamtale til en venn som forstår seg på slike ting. Jeg trodde det bare var på film det fantes kloke orakler som hadde svar på alt, men de eksisterer faktisk i virkeligheten også. Etter å ha lyttet en stund knyttet jeg gradvis nevene, og tankene om å returnere kom til overflaten. Var jeg i ferd med å få hodet over vannet? Jeg hadde visst allerede gjort en viktig del av jobben for å komme tilbake, bare ved å se at jeg har nådd bunn. Jeg har ikke lenger noen desperate krampetrekninger som bare gjør vondt verre, men isteden kan jeg prøve å gjøre noen gode trekk. Jeg har allerede skrevet ned en rekke mål og tiltak for å forbedre mitt eget spill, men det er altfor tidlig å dele det med noen ennå.

Jeg skal spille i Andorra, og jeg håper jeg aldri skal trekke meg mer.

Jeg begynner kanskje å se ting i litt perspektiv. Bare ved å skrive dette og kaste noen skeptiske blikk på mine egne partier, ser jeg mange av mine problemer. Disse skal jeg være bevisst, men nå skal jeg finne fram noen av mine aller beste øyeblikk. Kanskje jeg til og med skal dele noen av mine sjakklige høydepunkter med deg om ikke så lenge.

Nå merket jeg at jeg fortsatt er meg selv, og derfor løper jeg avgårde for å se hvordan det går med Ida. Håper jeg kan komme med noen gladnyheter fra Andorra.

 

Jeg har alltid tenkt at man må regne som en gal under et sjakkparti. I juleforberedelsene lærte jeg at det går an å tenke på en annen måte.

Nå som jeg har sagt opp jobben og satser på sjakk på heltid, har jeg plutselig begynt å blande business og pleasure. Ida er nemlig min sjakkelev og samboer. Men nå, midt i julestria, var det min tur å lære litt sjakk av henne.

Fortsett å lese Må man egentlig regne?

Det klør i fingra mine – jeg har spilt altfor lite sjakk i det siste. De trommer i bordkanten, mens jeg sier: «Blir du med å spille sjakkturnering i Cannes, Ida?» Nå vil jeg nemlig spille sjakk. «Eller hva med i Jastrzębia Góra?» Ah, det er lenge til vinterferien.

Telefonen min plinger og jeg finner den i en sofasprekk. Andreas har gjort et trekk på chess.com. Jeg svarer umiddelbart og fingrene mine trommer videre. Disse partiene med tre dagers tenketid tar evigheter når man kan mer teori enn motstanderen.

Det kommer heldigvis til å bli mer spilling fremover. Først ut er nyttårsturneringen på Fagernes, og etter det kommer eliteseriematchen mot Vålerenga. Jeg lurer på hva jeg skal spille mot Aryan Tari… Mens jeg grubler på det, takker jeg ja til å spille for å spille NRK og Legalis i bedriftsjakken.

 

Noen oppgaver 

Selv om ting har gått trått på brettet det siste halvåret, har det dukket opp en del spennende stillinger. Av og til sitter jeg ikke på riktig side av brettet, og av og til har det vært for vanskelig for meg. Her har du noe å gruble på!

Oppgave 1: Hvit trekker!

Ulempen med å dra på kjærestetur på sjakkturnering er at en av oss av og til er furten på grunn av et tap. I sommer i Sitges tapte jeg så det ljoma i åttende runde. Ida derimot, cruiset inn til seier. Jeg måtte med andre ord smile tappert for å ikke ødelegge henne gledesrus. Hvordan vant hun?

Oppgave 2: Hvit trekker – finn planen!

Dette er ingen mattoppgave, så om allerede var langt inne mattvariantene er det bare å ta deg en bolle. Dette partiet er også fra Sitges, og denne gangen var det jeg som var i aksjon med de hvite brikkene. Du skal finne riktig plan og hvordan gjennomfører du den?

Oppgave 3: Hvordan ødelegge Torbjørns siste feriedag i Sitges?

Stillingen er mildt sagt kaotisk. Med seks sekunder igjen på klokka hamret jeg ut 1…Txf2. Med altfor mange brikker i slag ble motstanderen min rød i ansiktet. Hva burde han gjøre? Ta dronningen? Ta tårnet? Men kun sekunder igjen på klokka var det min tur til å få en kalddusj i fleisen. Hva er hvits eneste forsvarstrekk?

 

 

 

Endelig! I over 20 år har jeg drømt om å bli stormester, og for en måned siden kunne jeg endelig puste lettet ut. .

Starten på et turbulent år skjedde i Barcelona sommeren 2014. Jeg gikk i shorts og gjorde det jeg liker best – sommer, sol og sjakk. Jeg skulle starte som en rakett, men isteden ble det en liten kinaputt. Noe av det teiteste jeg noensinne har gjort skjedde nemlig mot svenske Anders Larsson. I dag er jeg glad for det som skjedde, for med den hårreisende brøleren satte jeg et verdig punktum for alle dårlige partiene jeg hadde spilt en lang periode.

Med bonde over og best stilling hadde jeg allerede begynt å tenke på hva jeg skulle gjøre senere på kvelden. Jeg følte meg egentlig ganske kvikk da jeg spilte 38…Td2?? Jeg hørte en tilskuer begynne å le. Noen sekunder senere spilte Larsson 39.Txd2 Hva for noe? Satte jeg tårnet mitt ved siden av hans? Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. 1-0

Dette var ikke planen. Jeg hadde nettopp fått meg en sjakkspillende kjæreste ved navn Ida, og fantastisk nok ønsket hun å være med meg på sjakkferie. Noe av poenget var jo at jeg skulle imponere med gnistrende angrepsspill. Da jeg viste henne partiet på en brun pub sa hun «Hæ? Så du ikke den en gang?».

Tre uker senere skulle jeg spille OL i Tromsø. Man trenger ikke spesielt god fantasi for å skjønne at det kunne gå rett på dunken. Men jeg har gjort så mye dumt og gått på så mange tap at jeg har blitt god på å glemme. En sen kveld senere var tabbetrekket glemt.

Jeg vant det neste partiet, og deretter holdt jeg en rekke remiser mot sterke stormestere. Kanskje jeg fortsatt kunne spille god sjakk? Jeg ble litt mer optimist og Ida ble litt mer imponert. Jeg tok på solbrillene og så utover Middelhavet.

En snau måned senere satt jeg i spillelokalet i Tromsø. Ovenfor meg satt Quintin van den Seijp. Mannen med det kule navnet var fra Aruba. Sjakk-OL var med andre ord i gang og jeg var dødsnervøs. Jeg huska nemlig med gru mitt forrige OL i Tyrkia da motstanderen min ikke møtte opp, og i fortsettelsen vant jeg ikke et eneste parti. Denne gang fikk jeg starten jeg trengte.

Neste runde ventet selveste Ukraina. For laget ble dette en fantastisk dag da Norge 2 klarte uavgjort etter at lagkamerat, Frode Urkedal, slo legendariske Ivanchuk. Bare det å ha sånne folk i øyekroken er stort. Jeg var strålende fornøyd etter remis mot Anton Korobov. Bukken i Barcelona var hundrevis av mil unna.

Når jeg spiller sjakk er jeg helt avhengig av god selvtillit. Jeg elsker krevende midtspill. I dårlig form blir dette bare tull, men da alt er i orden er jeg farlig for noen og enhver. Med en så god start følte jeg meg uslåelig, og nettopp derfor trillet poengene inn.

 

Hansen Torbjorn Ringdal IM 2450 NOR Rp:2677
Rd.	SNo		Name	Rtg	FED	Rp	Pts.	Res.	Bo.
1	717		Seijp V/D Quintin	1883	ARU	1852	2.0	s 1	2
2	42	GM	Korobov Anton	2680	UKR	2579	4.5	w ½	3
4	836		Younus Muhammad	0	PAK	2059	4.0	s 1	3
5	150	GM	Borisek Jure	2569	SLO	2547	7.0	w 1	3
6	44	GM	Laznicka Viktor	2676	CZE	2664	7.0	s ½	2
7	245	IM	Shoker Samy	2487	EGY	2366	4.5	w 1	2
8	340	IM	Onkoud Abdelaziz	2383	MAR	2302	5.0	w 1	3

Da jeg fikk vite neste motstander skalv jeg av skrekk. Russland. Bare i mine mareritt har jeg møtt spillerne av en slik kaliber. Jeg skulle ha svart mot Sergey Karjakin. Hvor mange ganger har  ikke jeg sett han filleriste verdenstopper i dødelige angrep? På kvelden vandret jeg alene i Tromsøs sommersol. Ville jeg egentlig spille? På mitt aller mest destruktive tenkte jeg at jeg kanskje ikke fysisk ville være i stand til å flytte brikkene. Hvorfor skulle jeg bli smadret og ydmyket?

Karjakin er sånne ting som jeg skal jeg se på PC-skjermen. Til nøds kan jeg være i samme spillelokale, men JEG skal ikke spille mot sånne. Det er Magnus sin oppgave.

Jeg tok til fornuft og sa «Ja…jeg kan spille» så overbevisende og selvsikkert jeg kunne. Den natten sov jeg nesten ingenting. Hva skulle jeg spille? Siciliansk Drage eller kanskje Caro-Kan? Tross Karjakins drepende hvitscore med spansk falt valget på denne blytunge åpningen.

Karjakin Sergey – Torbjørn Ringdal Hansen, (2450)

Jeg satt og ventet. TV-kameraet siktet rett på meg. Jeg trøstet meg med at det var flere kameraer i spillelokalet. Der kom han. Han hadde normal gange og et vanlig håndtrykk. Turneringslederen holdt en av sine lange kjedelige taler. Og der…DER…handshake og klokka var i gang! 1.e4 Som jeg trodde. Jeg flyttet så fort jeg kunne 1…e5 Jeg klarte å flytte uten å skjelve, og vi dundret ut noen teoritrekk. 2.Nf3 Nc6 3.Bb5 a6 4.Ba4 Nf6 5.0–0 Be7 6.Re1 b5 7.Bb3 d6 8.c3 0–0 9.h3 Na5 10.Bc2 c5 11.d4 Qc7

Dette gikk som et skudd. Foreløpig var jeg like stor og sterk som han, og nå satt han og tenkte. Han pleide å spille 12…Sbd2. Om han hadde gjort det kunne jeg lirt av meg nok en haug med teoritrekk, og så hadde jeg jaggu en liten overraskelse på lager. Hm…hva er det han tenker på?

12.d5 Snakker om flaks! I et av mine ambisiøse øyeblikk vurderte jeg å spille på denne måten med hvit. Jeg studerte det i detalj, og hadde leksjoner for mange 1911-spillere nettopp om denne stillingen. Jeg visste hva som var problemet og hva som var den riktige planen og trekkrekkefølgen for svart. Dette er belønningen for å jobbe med sjakk. 12…Bd7! 13.b3 Nb7 14.Nbd2 Nd8

15.Nf1 Ne8

På dette tidspunktet hadde min innstilling snudd fullstendig. Jeg visste at hvit er sjanseløs på fordel og jeg kjente til både planer og mål for videre spill. Da han spilte 16.g4 tenkte jeg på Alexander Khalifmans kommentar til denne stillingstypen. Nemlig at en av grunnene til at svart gjør det bra i denne stillingstypen er at hvit drister seg til å gjøre nettopp dette trekket. Svarts stilling er skuddsikker, mens hvit har svekket kongestillingen. Jeg kunne fortsette å hamre ut trekk og etter 20 trekk hadde jeg nesten ikke stoppet opp for å tenke. Jeg følte på meg at Karjakin var utilpass. 16…g6 17.Ng3 Ng7 18.Nh2 f6 19.f4 exf4 20.Bxf4 Nf7 21.Nf3 a5 22.a4 bxa4 23.bxa4 Ne5 24.Rf1 Rab8 25.Kg2 Bc8 26.Qe2 Rb6 27.Rfb1 Ba6 28.Qd1 Rfb8 29.Rxb6 Rxb6 30.Nxe5 fxe5 31.Bh6 Qd8 32.Qd2 Rb2 33.Qc1 Qb6 34.Bd2

Hvit har akkurat spilt 34.Lh6-d2? Problemet til Karjakin var at han stod litt dårligere mot en spiller han burde slå. For første gang tenkte jeg at jeg kanskje kom til å vinne. 34…Bg5! Nå svetta han. Poenget er 35.Lxg5 Db3! 35.Kf3 Bd3? En tabbe som lar han unnslippe med remis. Hvem vet hvordan det hadde gått hvis jeg hadde spilt det enke og beste 35…Lxd2! 36.Rb1 Rxb1 37.Qxb1 Qxb1 38.Bxb1 Bxd2 39.Bxd3 Bxc3 40.Nf1 Kf7 41.Bb5 Ne8 ½–½ Utmattet, glad og stolt.

Som vanlig svevde jeg på noen skyer etter et godt resultat. Ny jobb ventet og jeg skulle ut av den trygge sjakkbobla. Verden utenfor er hverken firkantet eller svart og hvit. Det ble mindre tid til spilling og jeg hadde ikke overskudd til å studere sjakk. Det hadde jeg forresten ikke hatt på et par år. All sjakkundervisningen hadde gjort meg mettet på å studere på egenhånd, og jeg var helt avhengig av å ha noen fridager før jeg skulle på turnering.

I desember 2014 skjedde det en forandring. Plutselig fikk jeg lyst til å lese sjakk igjen. En dag stod jeg der og tittet i bokhylla etter noe nytt jeg kunne studere. Det var også tydelig at jeg var motivert til å spille igjen, for i Eliteserien tok jeg 7,5 av 9 og 5,5 av 7 Zûrich. Jeg kjente en ubehagelig følelse over meg: stormestertittelen var på skuddhold igjen. Forrige gang jeg hadde den følelsen spilte jeg som en ape og gikk på den ene smellen etter den andre. Nå var jeg 11 poeng unna. Skrekk og gru.

Las Palmas – her skulle drømmen gå i oppfyllelse. Denne gangen reiste Ida og jeg sammen med Alf, Ellen og Brede. Makan til fin gjeng skal man lete lenge etter, og dagene bestod av litt sol og sene kvelder med god mat og drikke. Jeg hadde det bra og da vi suste av gårde til partiet gledet jeg meg alltid til å spille.

Jeg rører alltid litt i første runde, men denne gangen gikk det fint. Og jaggu gikk det fint i de to neste også og selvtilliten var dermed på plass. Jeg har en regel som jeg ikke kan huske har slått feil: Seier i de tre første rundene = Toppresultat og ubeseiret. Det skjer ikke så ofte, men når det skjer går det går bra.

I siste runde måtte jeg vinne med svart mot Stormester Adam Horvath for å bli stormester. Man skulle tro at nervene skulle slå til dette tidspunktet, men nå er det ingen som kan skremme meg lenger. Karjakin lærte meg det.

Det avgjørende partiet viste seg å skulle bli et fyrverkeri av de sjeldne. Det blir nøye kommentert i sjakkbladet, men den korte versjonen er at jeg bød opp til dans med en dristig åpning. Hovath tok imot invitasjonen og gikk rett i strupen. Han ofret en offiser og siktet seg inn mot kongen min. Jeg svarte med et dronningoffer som han ikke hadde tenkt på. Den ene taktiske vendingen etter den andre gjorde at brikker forsvant i øst og vest. Enden på visa var at jeg løp ut med kongen ut til midten av brettet og han lot tiden renne ut.

Om jeg blir vill og gal en dag skal jeg tatovere denne stillingen på ryggen. Stormester – bare ved tanken begynner jeg å smile.

Det er flere grunner til den plutselig suksessen.

• Jeg har sluttet å leve av sjakkundervisning. Overskuddet kommer til syne når jeg setter meg ved brettet.

• Årevis med sjakkundervisning gjør at kunnskapsnivået mitt er høyere enn det jeg har klart å levere på sjakkbrettet. Dette kommer til syne nå.

• Under et sjakkparti er jeg ikke redd for å tape. Jeg går for det jeg har trua på uavhengig av risiko.

• Jeg har en fantastisk kjæreste som spiller i samme turneringer som meg. Hun fungerer som kjæreste, bestevenn og idrettspsykolog. Til gjengjeld gir jeg henne noen gode forberedelser i ny og ne.

Nå spør folk meg om hva som er mitt neste mål. Jeg vet ikke helt. Men det jeg vet er at jeg gleder meg til å spille. Så gjenstår det å se om det blir nye bukker i Barcelona eller overvinne psykologiske barrièrer som Karjakin. Jeg håper på begge deler.

 

 

Det var et øyeblikk i sommer da jeg bare var 5 ratingpoeng fra stormestertittelen. Nå er det 25, men sånt skal ikke være lett.

Heldigvis er jeg en av de som blir motivert av motgang. I går fikk jeg spørsmål om hva som var min verste opplevelse på sjakkbrettet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Var det da jeg tapte alle partiene i klubbmesterskapet, selv om jeg var soleklar ratingfavoritt? Eller var det da jeg satt på sistebord i siste runde i landsturneringen etter å ha vunnet året før? Fortsett å lese Ratingtap, Ponomariov og veien videre

Helt siden jeg startet å spille sjakk har målet mitt vært å bli stormester. Tusenvis av partier og lesing av utallige bøker har ført meg veldig nærme. I skrivende stund gjenstår bare 8 ratingpoeng før tittelen er i boks.

På denne siden kan du følge jakten på tittelen og du vil antagelig bli vitne til både opp- og nedturer. Jeg vil skrive turneringsrapporter, planer for tiden framover og om hvordan jeg jobber for å oppnå målet.

Men hva skal jeg egentlig gjøre når jeg har oppnådd målet mitt? Den tid den sorg.

Heldigvis er det nok av spennende ting som skjer fremover. Først ut er Open de Sitges i Spania som starter 22. juli. Opprinnelig tenkte jeg at dette var en turneringen der jeg skulle samle de gjenstående ratingpoengene, men nå blir turneringen som oppvarming å regne. Noe langt viktigere er like om hjørnet.

FIDE World Cup i Tromsø braker løs 10. august. Jeg skal spille to partier mot selveste Ruslan Ponomariov. Ukraineren er rangert som nummer 14 i verden og han vant FIDE Verdensmesterskapet i 2002, i en alder av bare 18 år. Dette er min største utfordring noensinne. Sommeren går til å sykle opp og ned til Grefsenkollen med Eye of the Tiger på øret, samtidig som jeg har ett øye på alt av hva Ponomariov har foretatt seg. Han er første hinder i en lang knockout-turnering med 128 spillere.

I 2014 er det Sjakk-OL i Tromsø. Jeg kjemper om å komme med på laget og er med på landslaget som kaller seg Team Tromsø. Ingenting er som lagturneringer, og jeg håper å få muligheten til en generalprøve under EM for Landslag i november. Det er nok av spennende ting som skjer fremover.