Vi bruker informasjonskapsler for å behandle ordren din, til statistikk og markedsføring. Ved å fortsette å bruke siden, aksepterer du dette. Les mer herFjern
I følge Artur Jusupov i boken Chess Lessons er avbytter det aller viktigste elementet i posisjonelt spill.
Er posisjonsspill noe du vil se mer på? Sjekk ut Excelling at Chess Volume 1 av Jacob Aagaard om teknisk og posisjonell sjakk her!
Han forklarer at de fleste partier er bare en serie avbytter. Ofte er det slik at den som klarer å bytte av de riktige brikkene vinner partiet. Da følgende parti ble spilt hadde Garry Kasparov vært borte fra turneringssjakken i mange år. Oppvisningspartiet mot erkerival Anatolij Karpov føltes som en reise tilbake til fortiden. I partiet du nå skal få se avgjøres det hele ved å bytte av de riktige brikkene.
Garry Kasparov – Anatolij Karpov
Fischers sjokkbytte
Noen ganger er man nødt til å bytte bort en god brikke mot en dårlig brikke. Mange er ikke i stand til å gjøre dette fordi det rett og slett ikke faller dem inn å bytte bort en brikke de er veldig fornøyd med. Moralen er at man må se framover i partiene og ikke tenke på hvilke brikker som forsvinner fra brettet, men heller vurdere den stillingen som faktisk kommer til å oppstå. I følgende stilling forbløffet legendariske Bobby Fischer sjakkverden med en overraskende beslutning.
Robert Fischer – Tigran Petrosjan
Capablanca bytter ikke
I det neste partiet skal vi se hvordan José Capablanca nærmest dytter motstanderen ut av brettet. I dette partiet er løsningen å unngå avbytter.
José Capablanca – Karel Treybal
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #6, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Man kan lære mye sjakk av å følge med på mesterne i aksjon. I FIDEs VM-cup i russiske Khantij Mansijsk fikk vi se en rekke interessante sluttspill.
Flere av disse sluttspillene har blitt grundig analysert i mine tidligere spalter her i sjakkbladet, og jeg regner med at den jevne sjakkbladleser ville gjort det like bra som verdensstjernene i sluttspillene du nå skal få se.
Vil du lese om mer sluttspill, og trenger et sted å starte etter denne artikkelen? Da bør du sjekke ut Essential Endgames hvor du får tre sluttspillbøker i én! Sjekk den ut i vår nettbutikk her!
Publikumsyndlingen
Judit Polgar blir med sitt gnistrende angrepsspill naturligvis en av publikums yndlinger. I et maratonparti mot kubanske Lenier Dominguez måtte hun grave fram sluttspillkunnskap som lå godt gjemt i en krok oppe i topplokket.
Det gikk bra for Polgar denne gangen. Har du lyst til å lære deg mer om dette sluttspillet må du finne fram Norsk Sjakkblad nummer 2/2009. Der vil du lære vinstføringen, men også hvordan du kan unngå en tapt posisjon ved hjelp av Cohrane-forsvaret eller andreradsforsvaret.
Oppvisning i festninger
En som har full kontroll i sluttspill, er det ukrainske geniet Vasilij Ivantsjuk. Det hadde vært spennende å vite hvor mange festninger han kan. En festning er en stilling der man kan forsvare seg helt passivt. I alle slike festningssituasjoner må man stadig vurdere om man kan komme i trekktvang.
Tejmour Radjabov – V. Ivantsjuk
Svart spilte 64…Kg7 og gikk videre med kongen til f7. Dette viste seg å være en idiotsikker festning.
Etter mange trekk fikk de to kamphanene følgende stilling. Hvit har gjort sitt beste for å avlede den svarte løperen fra det solide f6-feltet. Det er imidlertid ikke opplagt hvordan hvit gjør fremskritt etter for eksempel 87…Lh6. Men etter å ha stått og trikset en halvtime med venstrefoten kan det være godt å bytte til den andre foten. Forandring fryder og Ivanchuk bytter festning. 87…e6 Etter å ha byttet av de siste bøndene får vi en klassisk situasjon med tårn mot løper. Dette skal være teoretisk remis, men man må holde tunga rett i munnen. Man holder remis ved å gå med kongen til et hjørnefjelt med motsatt farge av løperen. Dette gjorde selvfølgelig Ivantsjuk, og etter ørten trekk var festningen tydeligere enn noensinne.
Det er umulig å gjøre framskritt siden det ikke finnes noen former for trekktvang. Hadde den svarte kongen stått nærme a1-hjørnet eller h8-hjørnet ville hvits neste trekk ført til en avgjørende trekktvang, men her i det riktige hjørnet resulterer det derimot i en befriende patt. 120.Tc8 patt! ½–½
Kompliserte saker
Nå skal du få se en av de merkeligste festningene jeg kjenner til. I Norsk Sjakkblad nummer 3/2009 kunne du lære mer om festninger generelt, og du ble også kjent med et uforglemmelig møte jeg har hatt med nøyaktig samme sluttspill som du nå skal få se. Jeg må innrømme at jeg tenkte at dette sluttspillet var ganske enkelt, og jeg trodde at Gasjimov gjorde en enorm brøler. I en analyse på chessbase.com gjorde imidlertid Karsten Müller meg oppmerksom på at det var Ponomarjov som spilte feilfritt og at svarts stilling hele tiden var vunnet. I følge sluttspilleksperten Müller blir svarts vinstføring kalt Horowitz’ manøver.
Vugar Gasjimov – R. Ponomarjov
Det kan være en stor fordel å kunne sin sluttspillteori. Mot slutten av et parti er man ofte sliten og nervøs og man klarer derfor ikke å tenke like klart som i begynnelsen av partiet. Det kan derfor være en god ide å friske opp med å bla litt i sluttspillbøkene i ny og ne.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #5, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Tigran Vartanovitsj Petrosjan skiller seg fra de andre verdensmesterne. Mens Tal var kjent for sine blendende ofre og Karpov for sin finslepne teknikk, var Petrosjan kjent for sitt blytunge forsvarsspill.
Antagelig var armeneren den spilleren i sjakkens historie som det har vært vanskeligst å slå. Ja, ettersom forsvarsspill og forebygging var de viktigste ingrediensene i hans suksessoppskrift, var han nærmest uslåelig, og etter å ha beseiret Botvinnik i 1963 ble han den niende verdensmester i sjakk.
Selv om forsvarsspillet var i høysetet, er Petrosjan også blitt kjent for sine fantastiske kvalitetsofre, og det er dette vi skal se nærmere på i denne artikkelen. I parti etter parti ofret han kvaliteter, enten som en forsvarsstrategi eller som et angrepsvåpen.
Når man ofrer en kvalitet gir man et tårn for å få en lett offiser tilbake. Noen ganger gjør man dette for å få kontroll over felter av en farge. I følgende parti, og forsåvidt i alle partiene i denne artikkelen, vil du se at motstanderens tårn blir arbeidsløse.
Lev Polugajevskij – Tigran Petrosjan
Jeg er sikker på at Ulf Andersson hadde dette partiet i tankene da han forbløffet hele sjakkverden med følgende offer.
Garry Kasparov – Ulf Andersson
Moskva 1981
De fleste spillere opplevde det som et mareritt å spille mot Kasparov med de svarte brikkene. Hvordan var det så at Andersson klarte remis? Jo, med et petrosjansk offer:
13…Txe3! 14.fxe3 Hvit leder med en kvalitet rett ut fra åpningen, men svart har fått full kontroll over de svarte feltene. Etter 87 trekk måtte en frustrert Kasparov innse at svarts forsvar var ugjennomtrengelig.
Når du vurderer å ofre en kvalitet, bør du se på hva du får igjen. Løperparet, fribønder, aktivitet eller angrepssjanser kan alle være gode grunner til å gi en kvalitet. I det neste partiet får du se to kvalitetsofre som gir flust med kompensasjon.
Octavio Troianescu – Tigran Petrosjan
Petrosjan forsvarte verdensmestertittelen ved å slå Boris Spasskij i 1966. Tre år senere måtte han se seg slått av russeren, men selv i denne matchen fikk han briljert med et kvalitetsoffer. Som vanlig blir du vitne til arbeidsledige tårn, fribønder og en utsatt kongestilling.
Boris Spasskij – Tigran Petrosjan
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #4, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Du har sittet overfor motstanderen din i timevis. Svetten renner. Ved siden av brettet har din fiende samlet alle brikkene han har slått ut.
Hver brikke er stilt opp med millimeters presisjon og du får assosiasjoner til den ordentlige kongens garde som trikser med gevær, trompeter, og marsjerer. Høyest ruver dronningen. Dronningen, den som en gang var din, står nå og skuler deg skuffet inn i øynene. Du strekker hånden fram, lener deg over brettet og snapper dama tilbake. Etter å ha skrudd den godt ned i et felt på åttenderaden trykker du så på klokken og tar en titt bort på motstanderens trofésamling. Nå ser den ikke så imponerende ut. Man skal ikke skryte av brikkesamlinga før partiet er slutt.
Bondeforvandling – en befrielse og et friskt pust. Selv om sjakk matt er det ultimate målet, kan dét å få ny dronning trygt kalles et solid delmål. Det vekker derfor oppsikt når noen velger å forvandle til en annen brikke. Hvorfor vil de ikke ha den beste brikken?
Inn med sjakk
Dronningen kan gå som alle de andre brikkene, med unntak av springeren. Derfor kan det vært et poeng å forvandle til en springer for å få til en dødelig sjakk. Du har kanskje følgende felle på ditt lynsjakkrepertoar?
Unngå patt?
Kanskje den vanligste grunnen til å forvandle til noe annet enn dronning, er for å unngå patt. I følgende eksempel kroner underpromoteringen verket.
Syns du denne var interessant? Denne sluttspillstudien og mange flere kan du finne i Dvoretsky’s Endgame Manual, som er en av de mest anerkjente sluttspillbøkene! Den kan kjøper her!
Snedige gafler
Springeren er som kjent god til å gafle, og denne egenskapen blir også relevant når det kommer til underpromotering. I følgende parti fikk hvit inn en skikkelig kombinasjon.
Stevan Popov – Ivan Buljovcic
Vanlige sluttspill
I enkelte sluttspill er underpromotering svært sentralt. Ja, faktisk er det store spørsmålet om underpromoteringen fungerer eller ikke. Det er ikke uvanlig at man får stillinger der et tårn kjemper mot en enslig bonde. I slike situasjoner er det viktig å kjenne til følgende underpromotering.
Hvit ser ut til å være fortapt ettersom svart truer matt på h8. Men takket være 1.b8=S+! kan hvit lure seg over i et teoretisk remissluttspill. For å holde dette til remis er det imidlertid viktig å vite at kongen og springeren ikke må skille lag. Dersom de gjør det, vil som regel springeren bli fanget og gå tapt.
Dersom det er snakk om en randbonde hjelper ikke springerforvandlingen.
Hvits eneste sjanse er 1.h8=S+ men etter 1…Kf6! befinner hvit seg i en avgjørende trekktvang.
I vårens utgave av Reykjavik Open så det lenge ut til at Joachim Thomassen skulle beseire GM Henrik Danielsen. I dette maratonpartiet fikk vi nesten en kopi av forrige diagramstilling.
J. Thomassen – H. Danielsen
Det er vanskelig å trene seg opp til å bli god på å underpromotere, men som alltid lønner det seg å hele tiden se etter om det umulige faktisk kan fungere. En ting er sikkert – det er en ganske artig følelse å forvandle til noe annet enn en dronning. Du kan trygt prøve dette hjemme.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #2, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
For enhver sjakklærer er det et stort øyeblikk når en elev kommer med et spørsmål som det er vanskelig å svare på.
Nylig opplevde jeg nøyaktig dette da en av mine elever kom med et svært interessant forslag etter trekkene 1.e4 c5 2.Sf3 Sc6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 g6 5.c4 Lg7 6.Sc2
Stillingen har oppstått hundrevis av ganger og normalt fortsetter svart med 6…Sf6 eller 6…d6. Hvit på sin side fortsetter med å utvikle seg og ta kort rokade. Hvit har all grunn til å håpe på en litt bedre stilling på grunn av sin terrengfordel. Min elev ønsket å forhindre nettopp dette da han foreslo 6…Db6
Min første reaksjon var å ikke ta trekket alvorlig. Jeg mente at dronningen snart ville måtte finne et bedre sted etter Sb1-c3-d5 eller Lc1-e3. Er jeg nødt til å gjenta åpningsregelen om at dronningen
kke skal ut for tidlig? Han kom meg i forkjøpet:
– Men jeg truer jo på b2. Og om du spiller Sb1-c3 så spiller jeg Lxc3+ og du har et par stygge dobbeltbønder. Det vil ikke ta lang tid før jeg får til et skikkelig bra press mot de svake bøndene.
Han så spørrende på meg. Jeg måtte innrømme at han hadde et poeng. Forundret satte jeg trekket under lupen og fant ingenting. Ingen verdens ting. Kan man virkelig spille sjakk på denne måten?
Populære teorivarianter
Svaret er ja. Faktisk benytter man nøyaktig samme idé i flere åpninger. Den aller vanligste varianten finner man i Najdorfvarianten i Siciliansk: 1.e4 c5 2.Sf3 d6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 Sf6 5.Sc3 a6 6.Lg5 e6 7.f4
Denne stillingen er en av de mest populære og omdiskuterte av alle åpningsvarianter. Svart somler med utviklingen og hvitspillere har i årevis lett etter den mest aggressive oppstillingen. Man fant ut at det som ga svart mest problemer var et oppsett med Df3 og 0-0-0, ettersom dette gir hvit en rekke forskjellige angrepsmuligheter.
7…Db6! Ikke bare truer svart på b2, men i tillegg hekter dronningen seg på springeren på d4 slik at hvit ikke får spilt Dd1-f3. Svarts snedige dronningtrekk er grunnen til at mange hvitspillere kvier seg for å spille denne varianten.
Også i Fransk benytter svart seg av samme metode: 1.e4 e6 2.d4 d5 3.e5 c5 4.c3 Db6
Allerede i fjerde trekk går svart ut med dronningen for å forstyrre hvits utvikling. I diagramstillingen har hvit en sterk bondekjede i sentrum som gir terrengfordel og angrepsmuligheter på kongefløyen. Svart ønsker derfor å slå i stykker bondekjeden så fort som overhodet mulig. Hvit kunne tenkt seg å forsterke bonden på d4 med Lc1-e3, men nå er dette umulig. Alt dette takket være svarts dronningtrekk.
Overgang til midtspillet
På chesscafe.com diskuterte Mark Dvoretsky nylig følgende parti.
Jim Plaskett – Matthew Sadler
Hastings 1999
Her er Sadlers egen kommentar til 11…Db6!:
“En viktig finesse. Hvits mest harmoniske oppsett er å spille springeren til c3, a-tårnet til d1 og så spille enten f4 og e5, eller svinge tårnet til kongefløyen via d3. Ved å hindre Sc3 stikker svart kjepper i hjulene for denne planen, og skaffer seg tid til å forberede seg mot hvits angrep.”
Hvis 11…Db6 var så sterkt at det fører til at hvit må velge en annenrangs strategi, er jo dette noe man bør benytte seg mer av. Takk til Sadler som beskriver tankeprosessen bak trekket. Under et parti er det ofte slik at man ikke er bevisst bakgrunnen for at man gjør slike trekk, og man vet ikke om man har internalisert slike redskaper Sadler beskriver. Som en naturlig reaksjon på dette begynte jeg å lete etter tilfeller fra egne partier der dette forebyggende dronningtrekket var aktuelt.
Pia Cramling – Torbjørn R. Hansen
I fjorårets eliteserie fikk jeg inn en forberedelse der dronningtrekket kronet verket.
Jovanka Houska – T. R. Hansen
Eliteserien 2009/2010
Opprinnelig tenkte jeg at stillingen var lik, men istedenfor å nøye meg med dette begynte jeg å lete etter måter å tilrive meg initiativet. Løsningen ble som vanlig å spørre meg hva det er motstanderen kunne tenke seg å spille. Jeg kom fram til at hvit på en eller annen måte ville forsøke å få bort den irriterende springeren på b4 ved hjelp av Sd3, Sc2 eller a3. Med 13…Db6! hekter svart seg på d4-bonden og i tillegg blir a2-a3 lite fristende på grunn av det enorme trykket i b-linjen. Etter dette enkle trekket er det svart som har overtaket.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #1, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Med all sjakken tilgjengelig på nett, i bokform eller i sjakkblader som dette, er det flust av smukke trekk for hver en sjakkelsker.
I andre enden av skalaen har vi de stygge sjakktrekkene. De blir som regel gjenglemt på krøllete noteringsskjemaer i rotete skuffer og vil aldri se dagens lys fra skrivebordslampa igjen. Men akkurat som i H. C. Andersens eventyr Den stygge andungen finnes det heslige sjakktrekk som blir til små perler når de blir satt under lupen.
Victor Hansen – Lars E. Andersen
Corner er mål
De mest kjente og populære feltene på et sjakkbrett er de fire sentrumsfeltene, og allerede fra første trekk begynner vi å slåss om midten. Resten av brettet er mindre viktig, og det er spesielt fire felt som kommer totalt i skyggen. Disse er det ingen som gidder å kjempe for. Vi snakker om de fire hjørnefeltene – feltene der solen aldri skinner og der hestene steiler vrinskende av frykt hvis de blir tjoret fast på slik en avsides krok ute i intet.
I klassikeren Mitt System skrev Nimzowitsch at sjakkbrikkene har følelser akkurat som oss mennesker. Jeg var klar over dette, men jeg satt likevel med klump i halsen da nysgjerrigheten tok overhånd og jeg leste dagboken til en av mine sjakkbrikker.
Utdrag fra Den Svarte Springerens Dagbok: ”Ettersom jeg hadde fått muligheten til å sjakke den hvite kongen, følte jeg for første gang på lenge et snev av optimisme. 38.Kg5! Uffda, jeg hadde visst bare ett trygt felt. Med bøyd hode vendte jeg derfor tilbake til det mørke,
triste hjørnet. 38…Sh8 Ikke le. 39.Kf6! Selv ikke i hjørnet fikk jeg stå i fred. Jeg kan se at motstanderen min fortsetter med 40.Kg7. Etter det vil han slå meg og jeg har tapt. Vi har tapt. Og alt er min skyld. Mens jeg ventet på kongen, stirret jeg lengtende ut av vinduet og nynnet til REMs That’s Me in the Corner. Jeg ba slettes ikke om en rolle i rampelyset. 1–0
Saft suse. For en elendig hest! Man blir jo bedrøvet av å tenke på slikt. Jeg foreslår derfor en regelendring til sommerens kongress: Vi fjerner de fire hjørnerutene og setter på ishockeyvant istedet. Da vil vi få mer fart på spillet. Og dessuten vil vi få plass til albuene når vi tenker så svetten spruter. Men før vi endrer reglene på dette eldgamle tradisjonsrike spillet, bør vi kanskje spørre oss hva de gamle kloke mener. Hva tenker Nimzowitsch om saken? I min livlige fantasi har jeg følgende svar: ”Store skakspillere bruker hele skakbrættet og haver ingen skrupler mod at bruge hjørnefelt. Alt til sin tid!”.
Om store spillere benytter seg av et slik felt passer de imidlertid på å vende ansiktet til hesten inn mot sentrum, for det er jo i sentrum det skjer.
Aron Nimzowitsch – Akiba Rubinstein
Jeremy Silman har skrevet en av de mest kjente sluttspillbøkene i sjakken; Silman’s Complete Endgame Course: From Beginner to Master, vi har den til salgs her!
Noen ganger er hjørnefeltet selve målet for springeren. Ikke fordi den skal videre til et nytt og bedre felt, men fordi det er der den hører hjemme. I fotball er hjørnene viktige. Det er fordi hjørnespark alltid blir mål. Det sier kommentatorene. I den forbindelse husker jeg at jeg leste at i sluttspillet i fotball-VM i 1994 endte kun 1 av 96 hjørnespark med mål. Neste gang jeg får en springer nær motstanderens hjørne skal jeg tenke ”hjørnespringer blir alltid matt”. Det kan jo ikke slå feil. Bare spør Kasparov.
Jeroen Piket – Garry Kasparov
Tilburg 1989
Hvordan avgjør Kasparov? 28.Sh1! Måååååål! Kasparov skrur springeren fra hjørnet til f2 akkurat som Tom Lund banka’n i krysset fra hjørneflagget. 0–1
Eller hva med denne? Hva hadde sjakkens Arne Scheie sagt om dette eksempelet som bare må være tatt rett ut av læreboka?
Rafael Vaganian – Albin Planinc
Hastings 1974
21…Sa1! Ned til dødlinja. Har tenkt å gå 45 grader ut til b3. 22.Dxb7 En forsvarer kommer og dekker bakrommet. 22…Dc7+ Obstruksjon! Dommeren… blåser… ikke! Måååååål! Svart ga opp på grunn av 23.Dxc7 Sb3 matt! Go Drillo! 0–1
Fotballspillerne, så vel som sjakkspillere, er altfor glade i midtbanen. Hvorfor 4-5-1 når hjørnene er så viktig? Mye tyder på at neste sommers mote blir 4-1-1 pluss en mann fra hvert lag i hvert eneste hjørne. Magnus har blitt en motegigant og antagelig prøver konkurrentene hans på det samme. Sjakken kommer derfor til å spilles slik i tiden framover:
Loek van Wely – Ivan Sokolov
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #6, 2010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
For å bli god i sjakk er man nødt til å gjenkjenne mønstre.
Dette er én av grunnene til at det er viktig å analysere egne partier, men man har selvfølgelig også mulighet til å lære av andres partier. Ofte forbinder man slike mønstre med taktiske muligheter som for eksempel matt på sisteraden, men det kan også handle om posisjonelle beslutninger.
Hovedpartiet i denne artikkelen er partiet mellom Trond Gabrielsen og Silje Bjerke fra eliteserien 2009-2010. Før vi ser nærmere på dette partiet vil jeg vise hvordan det er mulig å trekke paralleller til andre partier spilt tidligere. Om man er i stand til å huske partier og ideer, kan man gjenkjenne dette som mønstre i sine egne. La oss ta en titt på hvordan dette kan fungere.
Mønster 1: Tårndobling på syvenderaden
I det følgende partiet er tårndoblingen på syvenderaden det gjennomgående temaet, og vi kan se at svart hele tiden er like ved å gå matt. Jeg vil også gjøre leseren oppmerksom på hvordan Sjirov forsøker å åpne hele syvenderaden. I tillegg er det viktig å se hvordan han bytter av motstanderens mest aktive brikke.
Alexei Sjirov – Veselin Topalov
Mønster 2: Aktivt forsvar
Dersom man kan velge mellom å forsvare seg passivt eller aktivt, lønner det seg neste alltid å velge det aktive forsvaret. I det følgende partiet valgte svart feil.
Tigran Petrosian – Yuri Balashov
Er man kjent med disse mønstrene, kan dette være til stor hjelp under partiene man spiller. Jeg vil illustrere dette med et parti der svartspilleren benytter seg av mønstrene vi akkurat gikk gjennom. Vær hilset, ærede redaktør av Norsk Sjakkblad!
Trond Gabrielsen – Silje Bjerke
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #5, 2010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
I dagliglivet ser man blokader i alle slags former.
Når du står opp trekker du fra gardiner som har blokkert sollyset. Ved frokostbordet leser du om handelsblokader, før du utålmodig blar videre til sportssidene der det er blokader både ved frispark i fotball og i basketball. Og når du så bestemmer deg for å komme deg på jobb, er det blokader langs veien som skal hjelpe deg med å ikke kjøre ut. Blokader kan både være til hjelp og til grenseløs irritasjon.
I sjakk kan også blokaden forekomme i flere former, men normalt blokkerer man bønder som man ikke ønsker skal flytte framover. I 1925 utga Aron Nimzowitsch boken Die Blockade. Dette verket er mindre kjent enn Mitt system, men blokaden er utvilsomt et av de viktigste elementene i Nimzowitschs teorier. En blokade oppstår ved at man stopper en bonde med en offiser. La oss se på et av Nimzowitschs eksempler.
Vil du lese om Nimzowitsch sine teorier? Vi har boken My System til salgs her!
Vennligst ikke heng deg opp i at svart leder med tårn. Isteden bør du zoome inn på d5-bonden. Dersom bonden rykker framover vil de andre svarte brikkene våkne til liv. Nimzowitsch mener at d5-bonden, på lik linje med alle bønder, har sjel, og skriver følgende:
”Here the pawn’s lust to expand is so powerful that the d-pawn seems ready in many cases to advance alone, even should such an action cost it its life.”
Nimzowitsch mener at bonden skal behandles som en kriminell og at den hører hjemme i kasjotten. Politiovervåking av bonden er simpelthen ikke tilstrekkelig, og i dette tilfellet vil overvåking være å observere d4-feltet. Nei, her er det eneste riktige å plassere en offiser på d4 slik at bonden berøves sin frihet og dens drømmer vil bli holdt i sjakk. Ofte er det slik at springeren er den beste blokadebrikken. Grunnen til dette er at den i motsetning til for eksempel dronning og tårn ikke er så enkel å jage bort, og at den i tillegg kan true bak bonden.
Et klassisk eksempel på dette kan vi finne i Averbakh – Panov, 1950.
En fengslende konge
Man skulle tro det burde være forbeholdt de svakeste offiserene å blokkere kriminelle bønder. Men den gang ei, noen ganger er majestetisk involvering på sin plass.
Eugenio Torre – Anthony Miles
Blokade i midtspillet
I midtspillet skulle man tro at kongen må holde seg langt unna blokadeoppgaver. Bør ikke en slik oppgave være forbeholdt noen av dens mindre viktige undersåtter? Vel, det er ikke riktig så enkelt. Noen ganger må faktisk kongen gjøre noe av arbeidet på egen hånd. Følgende gamle åpningsvariant har blitt gjentatt av den danske storspilleren Bent Larsen.
Von Heydebrand – Jakovljev
Nå tenker du kanskje at dette er en ganske uvanlig strategi. Den gang ei. Dette er en standard måte å forsvare seg mot bondestormer.
Silvia Collas – Andrei Sokolov
Man bør selvfølgelig være ytterst forsiktig når man bruker kongen som blokadebrikke. En simpel sjakk er nok til å slå i stykker blokaden, så selv om man er trygg for sjakker forfra, er man utsatt for både diagonalsjakker og sidesjakker. Vi skal nå se hvordan Kortsjnoj temmer Trollmannen fra Riga.
Mikhail Tal – Viktor Kortsjnoj
Som konklusjon kan vi si at i sluttspillet må kongen ses på som en ressurs og den må derfor gjerne delta aktivt i blokadearbeid eller annet nevearbeid. I midtspillet kan også kongen brukes aktivt, men dette hører nok unntakene til og man må være ytterst forsiktig. Slår blokaden sprekker vil dette mest sannsynlig få katastrofale følger.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #4, 2010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Dronningen er best. Det var det første jeg lærte. Den er omtrent dobbelt så god som et tårn og tre ganger så god som en løper.
Men hvorfor driver alle stormesterne og ofrer dronningen for et tårn og en løper da? Jeg tok et dypdykk i tusenvis av partier og da jeg kom tungpustet til overflaten hadde jeg ett parti i hånden. Var det dette partiet som har fått alle til å ofre i øst og vest?
100-års jubileum?
Det har ennå ikke vært en stor feiring av det jeg skal til å vise deg, men etter min mening ble det første gode eksemplet på det posisjonelle dronningofferet for tårn og løper spilt for nøyaktig 100 år siden. Det var flere partier før dette hvor denne konstellasjonen hadde forekommet, men i ingen av disse partiene var dette som et resultat av en bevisst strategi. Som regel var det slik at en av spillerne var tvunget til å oppgi dronningen under et angrep.
Nei, for å finne det første gode og vellykkede tilfellet der en spiller frivillig valgte å gi dronningen for tårn og løper må vi tilbake til år 1910. Hovedrolleinnhaveren i partiet var Carl Schlechter. Teoretikeren fra Østerrike var på ingen måte noen smågutt, for samme år spilte han uavgjort i VM-match mot Emanuel Lasker. Sjakkhistorien kunne fort sett annerledes ut, for Lasker var presset i knestående i denne matchen og bare to bukker fra Schlechter hindret Lasker i å fratre tronen som verdensmester. Motstanderen i partiet vi skal se på var ingen ringere enn Dr. Siegbert Tarrasch. Doktoren er en av de mest innflytelsesrike sjakkteoretikerne og er fortsatt kjent for en rekke teorier. Antagelig den mest kjente er “Always put the rook behind the passed pawn….Except when it is incorrect to do so”.
Men la meg komme til saken.
Schlechter – Tarrasch
Det moderne dronningofferet
“Chess, like love, like music, has the power to make men happy” – Siegbert Tarrasch
Antagelig likte ikke Tarrasch vendingen det forrige partiet tok, men han ville nok blitt glad om han kunne sett dagens tolkning av slike ofre. 100 år har gått og sjakken har nådd nye høyder og teoretikerne har nye bekymringer. De beste spillerne i verden analyserer åpninger som når langt ut i sluttspillet og heller ikke det posisjonelle dronningofferet har unsluppet analytikernes øye. I dag kan vi derfor se åpningsvarianter som er basert på slike ofre. Bare se på Ivantsjuks idé i grünfeld-indisk:
Tårn og løper er best
Dersom man klarer å få rettet tårnet og løperen inn mot svakheter hos motstanderen, står man ofte best. Det er imidlertid viktig å ikke tillate at dronningen skal angripe svakheter eller en utsatt konge. Følgende er et fabelaktig kampparti.
Boudy – Szabo
Det er veldig viktig at dronningen ikke får konkrete angrepsmål. Legg derfor merke til hvordan løperen finner en sterk posisjon der den er dekket av en bonde. Om i tillegg tårnet er godt forsvart har ofte dronningen problemer med å foreta seg noe konstruktivt. I det neste eksemplet vil du se fordelen av å ha to brikker som kan presse på svakheter. Dronningen er derfor ingen match for tårnet og løperen i følgende parti.
Goldin- Fominyh
Dronningen er best
Som i alle andre sluttspill er aktivitet det aller viktigste. Dersom dronningen er aktiv er det vel og bra, og dersom tårnet eller løperen i tillegg er passive er ofte dronningen helt suveren.
Short- Oll
I dette eksemplet så du at den avgjørende faktoren var svarts svakheter i b-linjen. Noen ganger må hvit jobbe atskillig mer for å tvinge fram slike svakheter, men du bør ha dette partiet i bakhodet neste gang du vurderer å ofre dronningen. Har du svakheter går det ofte dårlig, men dersom du står helt solid og samtidig har gode angrepsmål kan offeret være en god idé. Problemet for mange er antagelig å vurdere stillingen riktig. Du vil derfor få tre stillinger som du kan prøve deg på. Oppgaven din er simpelthen å avgjøre hvilket resultat partiet bør ende med.
1. Svart trekker
[su_spoiler title=»Klikk her for løsning på oppgave 1″]
Partiet bør ende i en udramatisk remis ettersom ingen av spillerne har angrepsmål. Som regel pleier spillerne å bli enige om remis i slike stillinger.[/su_spoiler]
2. Svart trekker
[su_spoiler title=»Klikk her for løsning på oppgave 2″]
Svarts stilling er utrolig solid og det er en klar fordel å ha to offiserer med i angrepet. Mens hvits dronning er arbeidsløs vil svart enkelt omringe e5-bonden og med en fribonde i e-linjen bør svart vinne ganske enkelt.[/su_spoiler]
3. Hvit trekker
[su_spoiler title=»Klikk her for løsning på oppgave 3″]
Hvit har et godt trekk i 1.a5! som introduserer mulighetene Dd4-c5 og et godt timet a5-a6. Svart er derfor bundet til passivt forsvar av dronningfløyen. Om hvit da avanserer med bøndene på kongefløyen vil svart få for mye å passe på og stillingen bør være enkelt vunnet for hvit. Svarts problem er en passiv løper, utsatte bønder og det faktum at hvits stilling mangler klare angrepsmål.[/su_spoiler]
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #3, 20010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Selv om man ligger under med kvalitet er det viktig å kjempe videre.
En type sluttspill som det ofte feiles i er stillinger der den ene parten har tårn mens motstanderen har en løper. Dersom du må forsvare en slik stilling bør du huske følgende festning.
Stillingen er død remis ettersom det ikke er mulig å verken få til noen mattrusler eller få jaget kongen ut av hjørnet. Derfor må du huske:
Den tryggeste måten å forsvare en slik stilling på er å løpe med kongen til et hjørne med motsatt farge av løperen.
Det er også trygt å holde seg på midten av brettet, men dersom du blir jagd til en av brettets kanter (utenom et av de trygge hjørnene) kan du fort få store problemer. Følgende situasjon (fra boken Dvoretsky’s Endgame Manual) er ikke urealistisk.
Remis selv med bønder på brettet
Når man har en bonde i tillegg til tårnet tenker du kanskje at det er en enkel sak å vinne. Men da må du tro om igjen. Det finnes nemlig en rekke tilfeller der selv en bonde ikke hjelper. Jeg må innrømme at jeg ble ganske så overrasket da jeg lærte at følgende stilling er remis.
Løperen klarer å holde den hvite kongen unna feltene e6 og g6. Hvit kan ikke gjøre fremskritt. Det beste forsøket er før eller senere å spille 1.f7!? med poenget 1…Lxf7 2.Kf6! og hvit vinner som i forrige eksempel. Men dersom svartspilleren kjenner til det lure 1…Kg7! er stillingen fortsatt remis. Den hvite kongen får ikke tilgang til f6-feltet, og det er ingenting som kan hindre svart fra å oppnå festningen med kongen i det riktige hjørnet etter å ha tatt hvits bonde.
Ettersom det forrige eksemplet er remis, er det antagelig ikke overraskende at den neste stillingen også er remis.
Så lenge løperen holder seg i diagonalen b1-h7 får ikke hvit gjort fremskritt.
En viktig detalj
Noen ganger kan sjakk være ganske vanskelig å forstå, og problemet som jeg nå skal vise deg er ganske fascinerende.
La oss gå tilbake til utgangsstillingen.
Forvirret? Jeg må innrømme at dette ikke er enkelt å forstå. La oss forsøke å se hvorfor det er remis når bonden er på h5.
Stormestere i Tromsø rører
Du tror kanskje at dette er noe du aldri i livet vil få bruk for? Vel, da tror jeg du tar feil. I Arctic Chess Challenge 2009 fikk man se dette sluttspillet i to stormesterpartier. Først ute var turneringsvinneren Socko.
Emanuel Berg- Monika Socko
Nok en stormester forsøker seg
Selv ikke vinneren av Arctic Chess Challenge 2009 behersket dette sluttspillet. Bare fire runder senere oppstod sluttspillet nok en gang. Også denne gangen var det svært sterke spillere i aksjon.
A. Simutowe – Gabaldon Gomez
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #2, 2010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
