Noe av det vanskeligste i sjakk er å vurdere om en stilling er god eller dårlig.
Ikke bare er man nødt til å forholde seg til den stillingen man har på brettet, man må også vurdere utallige stillinger som muligens kan oppstå.
Jeg går rett på sak og viser en stilling som fikk meg til å gruble. En av de aller mest spennende matchene i World Cup i Tromsø var oppgjøret mellom publikumsyndlingene Aleksej Sjirov og Hou Yifan. Mens Sjirov har briljert i verdenstoppen i evigheter med sitt underholdende spill, er Hou Yifan i starten av sin karriere. Til tross for at hun bare er 19 år har hun allerede vært verdensmester for kvinner og oppnådd mer enn de fleste kan drømme om.
Ikke uventet ble det en lang og tøff match. I det andre hurtigsjakkpartiet oppstod følgende stilling.
Aleksej Sjirov – Hou Yifan
Det finnes utallige eksempler på hvordan én dårlig brikke kan ødelegge en hel stilling. En god idé når motstanderen har en dårlig brikke er å isolere denne og starte en offensiv på motsatt side av brettet. Den tredje verdensmesteren, José Raul Capablanca, forstod antagelig slike ting før han begynte på barneskolen.
William Winter – José Raul Capablanca
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #3, 2013 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Mang en gang har jeg messet til mine elever om hvor bra løperparet er, men ofte taler jeg for døve ører – ”Erre så nøye a? Jeg synes springerne er like bra.”
Helt fra vi var små har vi lært at en løper er verdt tre poeng, men det finnes også de som sier at to løpere er verdt syv poeng. For å gjøre forvirringen komplett lanserte selveste Siegbert Tarrasch følgende formel:
Løper + Løper + Tårn = Tårn + Tårn + Springer
Og folk sier matte og sjakk har mye til felles?
Hvordan spille med løpere?
For å virkelig kunne spille med løperne er det viktig å kjenne til hvilke stillinger de trives i og hvilke regler som finnes for å utnytte deres kapasitet best mulig. Følgende punkter kan være nyttige å reflektere over:
• Løperne trives i åpne stillinger. Sammen dekker de store deler av brettet.
• Løperne er langdistansebrikker. De kan komme seg fra et område av brettet til et annet i løpet av bare ett trekk.
• Løperne er veldig gode der det er spill på begge fløyer, spesielt hvis det er snakk om fribønder.
• Det er enklere å bytte en løper mot en springer enn omvendt.
• Løperne trives i lange partier. Spilleren med løperparet skal helst åpne stillingen på egne premisser.
• Springerne trives på felter der de kan stå i fred og ikke jages bort. Den med løperparet må derfor bruke både bønder og løpere til å ta bort felt fra springerne.
Vi skal se på et eksempel der løperne er overlegne springerne. Åpningsvarianten som du nå skal se passer strategiske Ulf Andersson helt perfekt, og han styrer rett inn i et midtspill der han har fordel av løperparet.
Ulf Andersson – Qi Jingxuan
I dette partiet så vi en rekke elementer som gjør løperne så sterke. Først tok hvit bort felter fra de sorte springerne samtidig som han tok seg god tid til å få brikkene i gunstige posisjoner. Da alt var ideelt, åpnet hvit stillingen og etablerte en fribonde. Da dette var gjennomført byttet han av til et vunnet sluttspill.
Nå skal du få bryne deg på en oppgave slik at du blir enda bedre til å spille med løperparet.
Robert James Fischer – Mark E. Taimanov
Vancouver 1971
Hvit trekker!
[su_spoiler title=»Klikk her for å se løsningen!»]
Hvit spilte 25.b4! På denne måten holdes springeren på b7 helt ute av spill.
[/su_spoiler]
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #2, 2013 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Noen ganger kan ett felt være mye viktigere enn de andre.
Jeg husker at følgende parti gjorde inntrykk på meg.
Vladimir Kovacevic – Zoran Ilic
Leko briljerer
Dette var et ekstremt eksempel, men kampen om et felt er rett som det er hovedproblemstillingen i et parti. I nylig avsluttede Tata Steel i Nederland fikk vi se Peter Leko henge seg opp i ett felt.
Øvingsoppgave
Nå er det din tur til å finne riktig plan!
I denne stillingen har svart spilt 20…Lxc4. Hvordan bør hvit reagere?
[su_spoiler title=»Klikk her for å se svaret!»]
Riktig svar er 21.Sxc4! Slik får hvit beholdt en monsterspringer på c4 siden 21…Sxd5 kan besvares med 22.Lxg6 hxg6 23.Dxd5 og hvit vinner offiser.
I partiet valgte hvit å spille 21.Lxc4, men da fikk svart muligheten til å bytte springere med 21…Sd7 og fikk en litt friere stilling.
[/su_spoiler]
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #1, 2013 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Om jeg noen gang blir filmregissør skal dette bli navnet på min første skrekkfilm. Etter å ha jobbet som sjakklærer i mange år har jeg fått inntrykk av at det er en slags kollektiv angst for fysakene. Nå håper jeg å få rettet på dette.
Hva er dårlig med dobbeltbønder?
Helt fra du startet å spille sjakk har du helt sikkert hørt at dobbeltbønder er dårlige – de er svake, stygge og lette å angripe. Dette er en sannhet med forholdsvis store modifikasjoner, for en dobbeltbonde er kun svak hvis den er lett å angripe. Hovedproblemet med dobbeltbønder er at de kan være ganske immobile og at de derfor har problemer med å rykke fremover. Et siste potensielt problem kan være at ved å ha en dobbeltbonde blir bondekjeden ødelagt, og det kan gi motstanderen mulighet til å lage en fribonde på den andre siden av brettet.
Hva er bra med dobbeltbønder?
Skrekk og gru, tenker du kanskje etter å ha lest forrige avsnitt. Men det er ikke så ille. For dobbeltbønder er nemlig bra. Det finnes en stor fordel ved å ha disse herlige bøndene foran hverandre: en ekstra åpen linje! Siden alle linjer er lukkede ved starten av spillet, kan en åpen linje være kjærkomment for et tårn som higer etter rette strekninger. Et tårn i en åpen linje er ensbetydende med press på motstanderens stilling. I tillegg må man ta i betraktning at motstanderne ofte gjør en eller annen innrømmelse når de gir oss en dobbeltbonde. Dette kan være at de gir fra seg løperparet eller blir liggende etter i utvikling. La oss se på problemstillingen i praksis. Jeg starter med en teoristilling i russisk forsvar.
Hva skal man si om dobbeltbonden i clinjen? Ikke er den spesielt utsatt og ikke har den noen betydning for et eventuelt bondesluttspill. Bøndene i c-linjen er kanskje litt klumsete når det kommer til å rykke framover, men spiller det egentlig noen rolle i denne stillingen? Mens det er vanskelig å definere ulempene, er fordelene krystallklare: Løperne kommer ut i en fei, og hvit har en ekstra åpen linje som kan brukes til tårnene. Jeg anbefaler å spille gjennom følgende parti. Vasilij Ivantsjuk utnytter utviklingsforspranget til det fulle og klubber brutalt ned årets VM-finalist Boris Gelfand.
I en annen teorivariant, denne gangen i spansk åpning, får vi se dobbeltbonden spille en viktig rolle.
Over brettet liker jeg å utfordre slike problemstillinger til det ekstreme. Hva skal man si om følgende åpningsvariant?
Hvit har ikke bare en ”stygg” dobbeltbonde i c-linjen, men sentrumsbonden på e4 er slukt av den svarte springeren. Herlig – hvit har to åpne linjer mer enn svart! Hvit scorer godt i denne stillingen, og grunnen til dette er et utviklingsforsprang og en sortfeltsløper som snart kan herje fritt. Mens svart sliter med å få utviklet offiserene på dronningfløyen går hvits utvikling som smurt, og tårnene har flust av åpne linjer å velge mellom. Det er ikke tilfeldig at en toppspiller som eksverdensmester Ruslan Ponomarjov nylig koste seg med de hvite brikkene i diagramstillingen.
Foreløpig har vi sett eksempler der det ikke har vært noe som helst problem å ha en dobbeltbonde. I avbyttervarianten i spansk er det ikke enkelt å si hvem som har fordel av de doble bøndene.
Etter trekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lb5 a6 4.Lxc6 dxc6 5.0–0 f6 6.d4 exd4 7.Sxd4 c5 8.Sb3 Dxd1 9.Txd1 har vi en stilling Jon Ludvig Hammer har spilt en rekke ganger som hvit.
Hva er det med den hvite stillingen som gjør den så attraktiv for en del spillere? Svaret er sluttspillet. Hvit har en majoritet på kongefløyen, og dersom svart ikke er forsiktig vil han ende opp i et tapt sluttspill.
Til tross for dette regnes stillingen som ganske jevn. Grunnen er at svart har løperparet og en åpen linje mer enn svart. Den halvåpne e-linjen kan brukes til å presse mot hvits bonde på e4.
Neste gang du får mulighet til å påta deg en dobbeltbonde, foreslår jeg at du slår deg løs og nyter herligheten med å ha en ekstra åpen linje. Det hjelper å si til deg selv at ”dobbeltbønder er bra”. Etter mange nok ganger er du overbevist!
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #4, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Jeg kan godt forstå at denne stillingen er lett å feilvurdere. Om man teller poeng er det ganske jevnt, og om man tar i betraktning at svarts konge står noe luftig på f7, vil det være rimelig å tenke at hvit står best. Men dette er helt feil. Hvorfor? Poenget er at de lette offiserene til svart simpelthen er langt sterkere enn hvits tårn og bonde. Svart kan raskt få alle offiserene i spill, mens hvit har en lang vei igjen for å få noe særlig nytte av sitt ekstra tårn. Alle svarts brikker blir aktive og i diagramstillingen er det faktisk svarts konge som står trygt. Om du trenger bevis kan du se nærmere på følgende parti:
Det er av denne grunn vi sjelden ser slike avbytter tidlig i partiet. Siden det ikke er nok åpne linjer for tårnene ennå, er både skråløpere og hoppende hester sterkere.
Unntak i midtspillet
Men det finnes selvfølgelig unntak. Storspillerne du kan se i det neste partiet anbefales på det sterkeste som forbilder.
Mikhail Tal – Svein Johannessen
Tårn ofte best i sluttspill
I sluttspillet er det helt annerledes. Jo flere åpne linjer, desto mer øker tårnene i styrke. Det er spesielt i to situasjoner tårnet er sterkere enn to offiserer:
A) Når det kommer inn i motstanderens stilling, og B) når det kan jobbe sammen med en fribonde som binder opp motstanderens lette offiserer.
Følgende parti, som du kan finne i utallige lærebøker, har gjort et stort inntrykk på meg.
Aleksander Beljavskij – Sergej Dolmatov
Riktige bytter
Om man har en situasjon der det er to tårn mot tårn og to lette offiserer, ønsker nesten alltid den med to tårn å bytte av et tårn. Det er jo selvfølgelig fint å være den eneste som har tårn!
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #3, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Dersom begge spillerne går fram og tilbake ender det fort med remis. Men hva skjer hvis bare én av spillerne gjør det?
Da jeg var liten og på jakt etter flere sjakkkompiser fikk jeg en kamerat fra hjembygda med på turnering. I hans første parti åpnet han med de svarte brikkene med 1…e6, 2…Le7 for deretter å spille kongen fram og tilbake mellom f8 og e8.
Remis? Nei, det ble matt. Som en dreven turneringsspiller skulle man forvente at jeg var hakket lurere, men under en ungdomsturnering lot jeg meg friste av bonuspremier i form av penger for hvert parti man vant. Jeg var derfor selvfølgelig ikke ute etter et halvpoeng. Men hvordan i all verden skulle jeg vinne følgende stilling?
Bret Addison – Torbjørn R. Hansen
Smith & Williamson 2000
Svarts stilling er utsiktsløs siden det ikke finnes noen fristende brudd i stillingen. Min eneste sjanse til å vinne partiet var at motstanderen min skulle ofre på g5. For å få litt fart i stillingen ønsket jeg å gjøre dette offeret mest mulig fristende ved å ikke drive noe som helst forebyggende. De neste elleve trekkene spilte jeg derfor tårnet fram og tilbake mellom a7 og b7 mens motstanderen sakte, men sikkert ladet kanonen. Endelig smalt det! Min idiotsikre plan var vellykket… Hadde det bare ikke vært for at han fikk et avgjørende angrep og vant takket være min utsatte konge. Det er enkelt å forestille seg kvaliteten på partiet når barndomskompisen min og jeg tar oss et slag sjakk.
Ivantsjuk manøvrerer
Selv om det virker ganske så meningsløst å gå fram og tilbake, er det faktisk noe å lære av dette. Følgende parti gjorde stort intrykk på meg.
Vasilij Ivantsjuk – Peter Heine Nielsen
Jeg hadde aldri sett et slikt tema før. Det var noe fascinerende med at man kunne gjøre framskritt ved å gå fram og tilbake. Er det ikke noe som heter at fram og tilbake er like langt?
Fram og tilbake i eliteserien
Er det bare geniale Ivantsjuk som kan trylle på denne måten? Etter at jeg ble bevisst på dette temaet ser jeg faktisk lignende manøvre forekomme fra tid til annen. I den norske toppserien viste SOSS-spilleren Pål Andreassen klasse.
Fram og tilbake i angrep
I satsningen mot OL 2014 har landslaget jevnlige samlinger. På ett av disse møtene dro stormester Leif Erlend Johannessen fram følgende stilling som han hadde blitt vist av Knut Jøran Helmers.
Hvit trekker og vinner!
[su_spoiler title=»Klikk her for å spille gjennom fortsettelsen!»]
[/su_spoiler]
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #2, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Etter 22 år som sjakkavhengig oppdager jeg stadig noe nytt. Kanskje du også har lagt merke til at en springer på a5 ofte avgjør partier?
Ok, så er jeg kanskje alene om denne fascinasjonen, men bare vent og se.
Vi starter med et strategisk mesterverk av den armenske giganten Tigran Petrosjan. Vi skal nå se hvor stor skade en springer på a5 kan gjøre.
Tigran Petrosjan – Borislav Ivkov
Springeren stod ikke lenge på a5-feltet, men skadene den rakk å gjøre var enorme. Man skulle kanskje tro at en slik manøver hører til sjeldenhetene, men det er helt feil. I mange åpninger er dette et av hovedpoengene til hvit.
For noen år siden leste jeg boken The English Attack av Tapani Sammalvuo. En utgangsstilling for denne varianten oppstår etter trekkene 1.e4 c5 2.Sf3 d6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 Sf6 5.Sc3 a6 6.Le3 e5 7.Sb3
Denne stillingen kjente jeg godt til. Og en gang tenkte jeg at det hele er ganske enkelt. Hvit rokerer langt mens svart rokerer kort. Deretter måker begge spillerne på med bøndene for å knerte motstanderens kongestilling. Slik ser det ofte ut til å fungere.
Stor ble min overraskelse da Sammalvuo skrev at et av problemene i den svarte stillingen var c6-feltet. Hva for noe? Er ikke dette et helt uviktig felt som attpåtil er forsvart av bonden på b7?
La oss finne ut hva han mener.
Rajko Bogdanovic – Ivan Buljovcic
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #1, 2012 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
I følge Artur Jusupov i boken Chess Lessons er avbytter det aller viktigste elementet i posisjonelt spill.
Er posisjonsspill noe du vil se mer på? Sjekk ut Excelling at Chess Volume 1 av Jacob Aagaard om teknisk og posisjonell sjakk her!
Han forklarer at de fleste partier er bare en serie avbytter. Ofte er det slik at den som klarer å bytte av de riktige brikkene vinner partiet. Da følgende parti ble spilt hadde Garry Kasparov vært borte fra turneringssjakken i mange år. Oppvisningspartiet mot erkerival Anatolij Karpov føltes som en reise tilbake til fortiden. I partiet du nå skal få se avgjøres det hele ved å bytte av de riktige brikkene.
Garry Kasparov – Anatolij Karpov
Fischers sjokkbytte
Noen ganger er man nødt til å bytte bort en god brikke mot en dårlig brikke. Mange er ikke i stand til å gjøre dette fordi det rett og slett ikke faller dem inn å bytte bort en brikke de er veldig fornøyd med. Moralen er at man må se framover i partiene og ikke tenke på hvilke brikker som forsvinner fra brettet, men heller vurdere den stillingen som faktisk kommer til å oppstå. I følgende stilling forbløffet legendariske Bobby Fischer sjakkverden med en overraskende beslutning.
Robert Fischer – Tigran Petrosjan
Capablanca bytter ikke
I det neste partiet skal vi se hvordan José Capablanca nærmest dytter motstanderen ut av brettet. I dette partiet er løsningen å unngå avbytter.
José Capablanca – Karel Treybal
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #6, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Man kan lære mye sjakk av å følge med på mesterne i aksjon. I FIDEs VM-cup i russiske Khantij Mansijsk fikk vi se en rekke interessante sluttspill.
Flere av disse sluttspillene har blitt grundig analysert i mine tidligere spalter her i sjakkbladet, og jeg regner med at den jevne sjakkbladleser ville gjort det like bra som verdensstjernene i sluttspillene du nå skal få se.
Vil du lese om mer sluttspill, og trenger et sted å starte etter denne artikkelen? Da bør du sjekke ut Essential Endgames hvor du får tre sluttspillbøker i én! Sjekk den ut i vår nettbutikk her!
Publikumsyndlingen
Judit Polgar blir med sitt gnistrende angrepsspill naturligvis en av publikums yndlinger. I et maratonparti mot kubanske Lenier Dominguez måtte hun grave fram sluttspillkunnskap som lå godt gjemt i en krok oppe i topplokket.
Det gikk bra for Polgar denne gangen. Har du lyst til å lære deg mer om dette sluttspillet må du finne fram Norsk Sjakkblad nummer 2/2009. Der vil du lære vinstføringen, men også hvordan du kan unngå en tapt posisjon ved hjelp av Cohrane-forsvaret eller andreradsforsvaret.
Oppvisning i festninger
En som har full kontroll i sluttspill, er det ukrainske geniet Vasilij Ivantsjuk. Det hadde vært spennende å vite hvor mange festninger han kan. En festning er en stilling der man kan forsvare seg helt passivt. I alle slike festningssituasjoner må man stadig vurdere om man kan komme i trekktvang.
Tejmour Radjabov – V. Ivantsjuk
Svart spilte 64…Kg7 og gikk videre med kongen til f7. Dette viste seg å være en idiotsikker festning.
Etter mange trekk fikk de to kamphanene følgende stilling. Hvit har gjort sitt beste for å avlede den svarte løperen fra det solide f6-feltet. Det er imidlertid ikke opplagt hvordan hvit gjør fremskritt etter for eksempel 87…Lh6. Men etter å ha stått og trikset en halvtime med venstrefoten kan det være godt å bytte til den andre foten. Forandring fryder og Ivanchuk bytter festning. 87…e6 Etter å ha byttet av de siste bøndene får vi en klassisk situasjon med tårn mot løper. Dette skal være teoretisk remis, men man må holde tunga rett i munnen. Man holder remis ved å gå med kongen til et hjørnefjelt med motsatt farge av løperen. Dette gjorde selvfølgelig Ivantsjuk, og etter ørten trekk var festningen tydeligere enn noensinne.
Det er umulig å gjøre framskritt siden det ikke finnes noen former for trekktvang. Hadde den svarte kongen stått nærme a1-hjørnet eller h8-hjørnet ville hvits neste trekk ført til en avgjørende trekktvang, men her i det riktige hjørnet resulterer det derimot i en befriende patt. 120.Tc8 patt! ½–½
Kompliserte saker
Nå skal du få se en av de merkeligste festningene jeg kjenner til. I Norsk Sjakkblad nummer 3/2009 kunne du lære mer om festninger generelt, og du ble også kjent med et uforglemmelig møte jeg har hatt med nøyaktig samme sluttspill som du nå skal få se. Jeg må innrømme at jeg tenkte at dette sluttspillet var ganske enkelt, og jeg trodde at Gasjimov gjorde en enorm brøler. I en analyse på chessbase.com gjorde imidlertid Karsten Müller meg oppmerksom på at det var Ponomarjov som spilte feilfritt og at svarts stilling hele tiden var vunnet. I følge sluttspilleksperten Müller blir svarts vinstføring kalt Horowitz’ manøver.
Vugar Gasjimov – R. Ponomarjov
Det kan være en stor fordel å kunne sin sluttspillteori. Mot slutten av et parti er man ofte sliten og nervøs og man klarer derfor ikke å tenke like klart som i begynnelsen av partiet. Det kan derfor være en god ide å friske opp med å bla litt i sluttspillbøkene i ny og ne.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #5, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Tigran Vartanovitsj Petrosjan skiller seg fra de andre verdensmesterne. Mens Tal var kjent for sine blendende ofre og Karpov for sin finslepne teknikk, var Petrosjan kjent for sitt blytunge forsvarsspill.
Antagelig var armeneren den spilleren i sjakkens historie som det har vært vanskeligst å slå. Ja, ettersom forsvarsspill og forebygging var de viktigste ingrediensene i hans suksessoppskrift, var han nærmest uslåelig, og etter å ha beseiret Botvinnik i 1963 ble han den niende verdensmester i sjakk.
Selv om forsvarsspillet var i høysetet, er Petrosjan også blitt kjent for sine fantastiske kvalitetsofre, og det er dette vi skal se nærmere på i denne artikkelen. I parti etter parti ofret han kvaliteter, enten som en forsvarsstrategi eller som et angrepsvåpen.
Når man ofrer en kvalitet gir man et tårn for å få en lett offiser tilbake. Noen ganger gjør man dette for å få kontroll over felter av en farge. I følgende parti, og forsåvidt i alle partiene i denne artikkelen, vil du se at motstanderens tårn blir arbeidsløse.
Lev Polugajevskij – Tigran Petrosjan
Jeg er sikker på at Ulf Andersson hadde dette partiet i tankene da han forbløffet hele sjakkverden med følgende offer.
Garry Kasparov – Ulf Andersson
Moskva 1981
De fleste spillere opplevde det som et mareritt å spille mot Kasparov med de svarte brikkene. Hvordan var det så at Andersson klarte remis? Jo, med et petrosjansk offer:
13…Txe3! 14.fxe3 Hvit leder med en kvalitet rett ut fra åpningen, men svart har fått full kontroll over de svarte feltene. Etter 87 trekk måtte en frustrert Kasparov innse at svarts forsvar var ugjennomtrengelig.
Når du vurderer å ofre en kvalitet, bør du se på hva du får igjen. Løperparet, fribønder, aktivitet eller angrepssjanser kan alle være gode grunner til å gi en kvalitet. I det neste partiet får du se to kvalitetsofre som gir flust med kompensasjon.
Octavio Troianescu – Tigran Petrosjan
Petrosjan forsvarte verdensmestertittelen ved å slå Boris Spasskij i 1966. Tre år senere måtte han se seg slått av russeren, men selv i denne matchen fikk han briljert med et kvalitetsoffer. Som vanlig blir du vitne til arbeidsledige tårn, fribønder og en utsatt kongestilling.
Boris Spasskij – Tigran Petrosjan
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #4, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Vi bruker informasjonskapsler for å behandle ordren din, til statistikk og markedsføring. Ved å fortsette å bruke siden, aksepterer du dette. Les mer herFjern
