Vi bruker informasjonskapsler for å behandle ordren din, til statistikk og markedsføring. Ved å fortsette å bruke siden, aksepterer du dette. Les mer herFjern
Man kan lære mye sjakk av å følge med på mesterne i aksjon. I FIDEs VM-cup i russiske Khantij Mansijsk fikk vi se en rekke interessante sluttspill.
Flere av disse sluttspillene har blitt grundig analysert i mine tidligere spalter her i sjakkbladet, og jeg regner med at den jevne sjakkbladleser ville gjort det like bra som verdensstjernene i sluttspillene du nå skal få se.
Vil du lese om mer sluttspill, og trenger et sted å starte etter denne artikkelen? Da bør du sjekke ut Essential Endgames hvor du får tre sluttspillbøker i én! Sjekk den ut i vår nettbutikk her!
Publikumsyndlingen
Judit Polgar blir med sitt gnistrende angrepsspill naturligvis en av publikums yndlinger. I et maratonparti mot kubanske Lenier Dominguez måtte hun grave fram sluttspillkunnskap som lå godt gjemt i en krok oppe i topplokket.
Det gikk bra for Polgar denne gangen. Har du lyst til å lære deg mer om dette sluttspillet må du finne fram Norsk Sjakkblad nummer 2/2009. Der vil du lære vinstføringen, men også hvordan du kan unngå en tapt posisjon ved hjelp av Cohrane-forsvaret eller andreradsforsvaret.
Oppvisning i festninger
En som har full kontroll i sluttspill, er det ukrainske geniet Vasilij Ivantsjuk. Det hadde vært spennende å vite hvor mange festninger han kan. En festning er en stilling der man kan forsvare seg helt passivt. I alle slike festningssituasjoner må man stadig vurdere om man kan komme i trekktvang.
Tejmour Radjabov – V. Ivantsjuk
Svart spilte 64…Kg7 og gikk videre med kongen til f7. Dette viste seg å være en idiotsikker festning.
Etter mange trekk fikk de to kamphanene følgende stilling. Hvit har gjort sitt beste for å avlede den svarte løperen fra det solide f6-feltet. Det er imidlertid ikke opplagt hvordan hvit gjør fremskritt etter for eksempel 87…Lh6. Men etter å ha stått og trikset en halvtime med venstrefoten kan det være godt å bytte til den andre foten. Forandring fryder og Ivanchuk bytter festning. 87…e6 Etter å ha byttet av de siste bøndene får vi en klassisk situasjon med tårn mot løper. Dette skal være teoretisk remis, men man må holde tunga rett i munnen. Man holder remis ved å gå med kongen til et hjørnefjelt med motsatt farge av løperen. Dette gjorde selvfølgelig Ivantsjuk, og etter ørten trekk var festningen tydeligere enn noensinne.
Det er umulig å gjøre framskritt siden det ikke finnes noen former for trekktvang. Hadde den svarte kongen stått nærme a1-hjørnet eller h8-hjørnet ville hvits neste trekk ført til en avgjørende trekktvang, men her i det riktige hjørnet resulterer det derimot i en befriende patt. 120.Tc8 patt! ½–½
Kompliserte saker
Nå skal du få se en av de merkeligste festningene jeg kjenner til. I Norsk Sjakkblad nummer 3/2009 kunne du lære mer om festninger generelt, og du ble også kjent med et uforglemmelig møte jeg har hatt med nøyaktig samme sluttspill som du nå skal få se. Jeg må innrømme at jeg tenkte at dette sluttspillet var ganske enkelt, og jeg trodde at Gasjimov gjorde en enorm brøler. I en analyse på chessbase.com gjorde imidlertid Karsten Müller meg oppmerksom på at det var Ponomarjov som spilte feilfritt og at svarts stilling hele tiden var vunnet. I følge sluttspilleksperten Müller blir svarts vinstføring kalt Horowitz’ manøver.
Vugar Gasjimov – R. Ponomarjov
Det kan være en stor fordel å kunne sin sluttspillteori. Mot slutten av et parti er man ofte sliten og nervøs og man klarer derfor ikke å tenke like klart som i begynnelsen av partiet. Det kan derfor være en god ide å friske opp med å bla litt i sluttspillbøkene i ny og ne.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #5, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Tigran Vartanovitsj Petrosjan skiller seg fra de andre verdensmesterne. Mens Tal var kjent for sine blendende ofre og Karpov for sin finslepne teknikk, var Petrosjan kjent for sitt blytunge forsvarsspill.
Antagelig var armeneren den spilleren i sjakkens historie som det har vært vanskeligst å slå. Ja, ettersom forsvarsspill og forebygging var de viktigste ingrediensene i hans suksessoppskrift, var han nærmest uslåelig, og etter å ha beseiret Botvinnik i 1963 ble han den niende verdensmester i sjakk.
Selv om forsvarsspillet var i høysetet, er Petrosjan også blitt kjent for sine fantastiske kvalitetsofre, og det er dette vi skal se nærmere på i denne artikkelen. I parti etter parti ofret han kvaliteter, enten som en forsvarsstrategi eller som et angrepsvåpen.
Når man ofrer en kvalitet gir man et tårn for å få en lett offiser tilbake. Noen ganger gjør man dette for å få kontroll over felter av en farge. I følgende parti, og forsåvidt i alle partiene i denne artikkelen, vil du se at motstanderens tårn blir arbeidsløse.
Lev Polugajevskij – Tigran Petrosjan
Jeg er sikker på at Ulf Andersson hadde dette partiet i tankene da han forbløffet hele sjakkverden med følgende offer.
Garry Kasparov – Ulf Andersson
Moskva 1981
De fleste spillere opplevde det som et mareritt å spille mot Kasparov med de svarte brikkene. Hvordan var det så at Andersson klarte remis? Jo, med et petrosjansk offer:
13…Txe3! 14.fxe3 Hvit leder med en kvalitet rett ut fra åpningen, men svart har fått full kontroll over de svarte feltene. Etter 87 trekk måtte en frustrert Kasparov innse at svarts forsvar var ugjennomtrengelig.
Når du vurderer å ofre en kvalitet, bør du se på hva du får igjen. Løperparet, fribønder, aktivitet eller angrepssjanser kan alle være gode grunner til å gi en kvalitet. I det neste partiet får du se to kvalitetsofre som gir flust med kompensasjon.
Octavio Troianescu – Tigran Petrosjan
Petrosjan forsvarte verdensmestertittelen ved å slå Boris Spasskij i 1966. Tre år senere måtte han se seg slått av russeren, men selv i denne matchen fikk han briljert med et kvalitetsoffer. Som vanlig blir du vitne til arbeidsledige tårn, fribønder og en utsatt kongestilling.
Boris Spasskij – Tigran Petrosjan
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #4, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Du har sittet overfor motstanderen din i timevis. Svetten renner. Ved siden av brettet har din fiende samlet alle brikkene han har slått ut.
Hver brikke er stilt opp med millimeters presisjon og du får assosiasjoner til den ordentlige kongens garde som trikser med gevær, trompeter, og marsjerer. Høyest ruver dronningen. Dronningen, den som en gang var din, står nå og skuler deg skuffet inn i øynene. Du strekker hånden fram, lener deg over brettet og snapper dama tilbake. Etter å ha skrudd den godt ned i et felt på åttenderaden trykker du så på klokken og tar en titt bort på motstanderens trofésamling. Nå ser den ikke så imponerende ut. Man skal ikke skryte av brikkesamlinga før partiet er slutt.
Bondeforvandling – en befrielse og et friskt pust. Selv om sjakk matt er det ultimate målet, kan dét å få ny dronning trygt kalles et solid delmål. Det vekker derfor oppsikt når noen velger å forvandle til en annen brikke. Hvorfor vil de ikke ha den beste brikken?
Inn med sjakk
Dronningen kan gå som alle de andre brikkene, med unntak av springeren. Derfor kan det vært et poeng å forvandle til en springer for å få til en dødelig sjakk. Du har kanskje følgende felle på ditt lynsjakkrepertoar?
Unngå patt?
Kanskje den vanligste grunnen til å forvandle til noe annet enn dronning, er for å unngå patt. I følgende eksempel kroner underpromoteringen verket.
Syns du denne var interessant? Denne sluttspillstudien og mange flere kan du finne i Dvoretsky’s Endgame Manual, som er en av de mest anerkjente sluttspillbøkene! Den kan kjøper her!
Snedige gafler
Springeren er som kjent god til å gafle, og denne egenskapen blir også relevant når det kommer til underpromotering. I følgende parti fikk hvit inn en skikkelig kombinasjon.
Stevan Popov – Ivan Buljovcic
Vanlige sluttspill
I enkelte sluttspill er underpromotering svært sentralt. Ja, faktisk er det store spørsmålet om underpromoteringen fungerer eller ikke. Det er ikke uvanlig at man får stillinger der et tårn kjemper mot en enslig bonde. I slike situasjoner er det viktig å kjenne til følgende underpromotering.
Hvit ser ut til å være fortapt ettersom svart truer matt på h8. Men takket være 1.b8=S+! kan hvit lure seg over i et teoretisk remissluttspill. For å holde dette til remis er det imidlertid viktig å vite at kongen og springeren ikke må skille lag. Dersom de gjør det, vil som regel springeren bli fanget og gå tapt.
Dersom det er snakk om en randbonde hjelper ikke springerforvandlingen.
Hvits eneste sjanse er 1.h8=S+ men etter 1…Kf6! befinner hvit seg i en avgjørende trekktvang.
I vårens utgave av Reykjavik Open så det lenge ut til at Joachim Thomassen skulle beseire GM Henrik Danielsen. I dette maratonpartiet fikk vi nesten en kopi av forrige diagramstilling.
J. Thomassen – H. Danielsen
Det er vanskelig å trene seg opp til å bli god på å underpromotere, men som alltid lønner det seg å hele tiden se etter om det umulige faktisk kan fungere. En ting er sikkert – det er en ganske artig følelse å forvandle til noe annet enn en dronning. Du kan trygt prøve dette hjemme.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #2, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
For enhver sjakklærer er det et stort øyeblikk når en elev kommer med et spørsmål som det er vanskelig å svare på.
Nylig opplevde jeg nøyaktig dette da en av mine elever kom med et svært interessant forslag etter trekkene 1.e4 c5 2.Sf3 Sc6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 g6 5.c4 Lg7 6.Sc2
Stillingen har oppstått hundrevis av ganger og normalt fortsetter svart med 6…Sf6 eller 6…d6. Hvit på sin side fortsetter med å utvikle seg og ta kort rokade. Hvit har all grunn til å håpe på en litt bedre stilling på grunn av sin terrengfordel. Min elev ønsket å forhindre nettopp dette da han foreslo 6…Db6
Min første reaksjon var å ikke ta trekket alvorlig. Jeg mente at dronningen snart ville måtte finne et bedre sted etter Sb1-c3-d5 eller Lc1-e3. Er jeg nødt til å gjenta åpningsregelen om at dronningen
kke skal ut for tidlig? Han kom meg i forkjøpet:
– Men jeg truer jo på b2. Og om du spiller Sb1-c3 så spiller jeg Lxc3+ og du har et par stygge dobbeltbønder. Det vil ikke ta lang tid før jeg får til et skikkelig bra press mot de svake bøndene.
Han så spørrende på meg. Jeg måtte innrømme at han hadde et poeng. Forundret satte jeg trekket under lupen og fant ingenting. Ingen verdens ting. Kan man virkelig spille sjakk på denne måten?
Populære teorivarianter
Svaret er ja. Faktisk benytter man nøyaktig samme idé i flere åpninger. Den aller vanligste varianten finner man i Najdorfvarianten i Siciliansk: 1.e4 c5 2.Sf3 d6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 Sf6 5.Sc3 a6 6.Lg5 e6 7.f4
Denne stillingen er en av de mest populære og omdiskuterte av alle åpningsvarianter. Svart somler med utviklingen og hvitspillere har i årevis lett etter den mest aggressive oppstillingen. Man fant ut at det som ga svart mest problemer var et oppsett med Df3 og 0-0-0, ettersom dette gir hvit en rekke forskjellige angrepsmuligheter.
7…Db6! Ikke bare truer svart på b2, men i tillegg hekter dronningen seg på springeren på d4 slik at hvit ikke får spilt Dd1-f3. Svarts snedige dronningtrekk er grunnen til at mange hvitspillere kvier seg for å spille denne varianten.
Også i Fransk benytter svart seg av samme metode: 1.e4 e6 2.d4 d5 3.e5 c5 4.c3 Db6
Allerede i fjerde trekk går svart ut med dronningen for å forstyrre hvits utvikling. I diagramstillingen har hvit en sterk bondekjede i sentrum som gir terrengfordel og angrepsmuligheter på kongefløyen. Svart ønsker derfor å slå i stykker bondekjeden så fort som overhodet mulig. Hvit kunne tenkt seg å forsterke bonden på d4 med Lc1-e3, men nå er dette umulig. Alt dette takket være svarts dronningtrekk.
Overgang til midtspillet
På chesscafe.com diskuterte Mark Dvoretsky nylig følgende parti.
Jim Plaskett – Matthew Sadler
Hastings 1999
Her er Sadlers egen kommentar til 11…Db6!:
“En viktig finesse. Hvits mest harmoniske oppsett er å spille springeren til c3, a-tårnet til d1 og så spille enten f4 og e5, eller svinge tårnet til kongefløyen via d3. Ved å hindre Sc3 stikker svart kjepper i hjulene for denne planen, og skaffer seg tid til å forberede seg mot hvits angrep.”
Hvis 11…Db6 var så sterkt at det fører til at hvit må velge en annenrangs strategi, er jo dette noe man bør benytte seg mer av. Takk til Sadler som beskriver tankeprosessen bak trekket. Under et parti er det ofte slik at man ikke er bevisst bakgrunnen for at man gjør slike trekk, og man vet ikke om man har internalisert slike redskaper Sadler beskriver. Som en naturlig reaksjon på dette begynte jeg å lete etter tilfeller fra egne partier der dette forebyggende dronningtrekket var aktuelt.
Pia Cramling – Torbjørn R. Hansen
I fjorårets eliteserie fikk jeg inn en forberedelse der dronningtrekket kronet verket.
Jovanka Houska – T. R. Hansen
Eliteserien 2009/2010
Opprinnelig tenkte jeg at stillingen var lik, men istedenfor å nøye meg med dette begynte jeg å lete etter måter å tilrive meg initiativet. Løsningen ble som vanlig å spørre meg hva det er motstanderen kunne tenke seg å spille. Jeg kom fram til at hvit på en eller annen måte ville forsøke å få bort den irriterende springeren på b4 ved hjelp av Sd3, Sc2 eller a3. Med 13…Db6! hekter svart seg på d4-bonden og i tillegg blir a2-a3 lite fristende på grunn av det enorme trykket i b-linjen. Etter dette enkle trekket er det svart som har overtaket.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #1, 2011 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Med all sjakken tilgjengelig på nett, i bokform eller i sjakkblader som dette, er det flust av smukke trekk for hver en sjakkelsker.
I andre enden av skalaen har vi de stygge sjakktrekkene. De blir som regel gjenglemt på krøllete noteringsskjemaer i rotete skuffer og vil aldri se dagens lys fra skrivebordslampa igjen. Men akkurat som i H. C. Andersens eventyr Den stygge andungen finnes det heslige sjakktrekk som blir til små perler når de blir satt under lupen.
Victor Hansen – Lars E. Andersen
Corner er mål
De mest kjente og populære feltene på et sjakkbrett er de fire sentrumsfeltene, og allerede fra første trekk begynner vi å slåss om midten. Resten av brettet er mindre viktig, og det er spesielt fire felt som kommer totalt i skyggen. Disse er det ingen som gidder å kjempe for. Vi snakker om de fire hjørnefeltene – feltene der solen aldri skinner og der hestene steiler vrinskende av frykt hvis de blir tjoret fast på slik en avsides krok ute i intet.
I klassikeren Mitt System skrev Nimzowitsch at sjakkbrikkene har følelser akkurat som oss mennesker. Jeg var klar over dette, men jeg satt likevel med klump i halsen da nysgjerrigheten tok overhånd og jeg leste dagboken til en av mine sjakkbrikker.
Utdrag fra Den Svarte Springerens Dagbok: ”Ettersom jeg hadde fått muligheten til å sjakke den hvite kongen, følte jeg for første gang på lenge et snev av optimisme. 38.Kg5! Uffda, jeg hadde visst bare ett trygt felt. Med bøyd hode vendte jeg derfor tilbake til det mørke,
triste hjørnet. 38…Sh8 Ikke le. 39.Kf6! Selv ikke i hjørnet fikk jeg stå i fred. Jeg kan se at motstanderen min fortsetter med 40.Kg7. Etter det vil han slå meg og jeg har tapt. Vi har tapt. Og alt er min skyld. Mens jeg ventet på kongen, stirret jeg lengtende ut av vinduet og nynnet til REMs That’s Me in the Corner. Jeg ba slettes ikke om en rolle i rampelyset. 1–0
Saft suse. For en elendig hest! Man blir jo bedrøvet av å tenke på slikt. Jeg foreslår derfor en regelendring til sommerens kongress: Vi fjerner de fire hjørnerutene og setter på ishockeyvant istedet. Da vil vi få mer fart på spillet. Og dessuten vil vi få plass til albuene når vi tenker så svetten spruter. Men før vi endrer reglene på dette eldgamle tradisjonsrike spillet, bør vi kanskje spørre oss hva de gamle kloke mener. Hva tenker Nimzowitsch om saken? I min livlige fantasi har jeg følgende svar: ”Store skakspillere bruker hele skakbrættet og haver ingen skrupler mod at bruge hjørnefelt. Alt til sin tid!”.
Om store spillere benytter seg av et slik felt passer de imidlertid på å vende ansiktet til hesten inn mot sentrum, for det er jo i sentrum det skjer.
Aron Nimzowitsch – Akiba Rubinstein
Jeremy Silman har skrevet en av de mest kjente sluttspillbøkene i sjakken; Silman’s Complete Endgame Course: From Beginner to Master, vi har den til salgs her!
Noen ganger er hjørnefeltet selve målet for springeren. Ikke fordi den skal videre til et nytt og bedre felt, men fordi det er der den hører hjemme. I fotball er hjørnene viktige. Det er fordi hjørnespark alltid blir mål. Det sier kommentatorene. I den forbindelse husker jeg at jeg leste at i sluttspillet i fotball-VM i 1994 endte kun 1 av 96 hjørnespark med mål. Neste gang jeg får en springer nær motstanderens hjørne skal jeg tenke ”hjørnespringer blir alltid matt”. Det kan jo ikke slå feil. Bare spør Kasparov.
Jeroen Piket – Garry Kasparov
Tilburg 1989
Hvordan avgjør Kasparov? 28.Sh1! Måååååål! Kasparov skrur springeren fra hjørnet til f2 akkurat som Tom Lund banka’n i krysset fra hjørneflagget. 0–1
Eller hva med denne? Hva hadde sjakkens Arne Scheie sagt om dette eksempelet som bare må være tatt rett ut av læreboka?
Rafael Vaganian – Albin Planinc
Hastings 1974
21…Sa1! Ned til dødlinja. Har tenkt å gå 45 grader ut til b3. 22.Dxb7 En forsvarer kommer og dekker bakrommet. 22…Dc7+ Obstruksjon! Dommeren… blåser… ikke! Måååååål! Svart ga opp på grunn av 23.Dxc7 Sb3 matt! Go Drillo! 0–1
Fotballspillerne, så vel som sjakkspillere, er altfor glade i midtbanen. Hvorfor 4-5-1 når hjørnene er så viktig? Mye tyder på at neste sommers mote blir 4-1-1 pluss en mann fra hvert lag i hvert eneste hjørne. Magnus har blitt en motegigant og antagelig prøver konkurrentene hans på det samme. Sjakken kommer derfor til å spilles slik i tiden framover:
Loek van Wely – Ivan Sokolov
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #6, 2010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
For å bli god i sjakk er man nødt til å gjenkjenne mønstre.
Dette er én av grunnene til at det er viktig å analysere egne partier, men man har selvfølgelig også mulighet til å lære av andres partier. Ofte forbinder man slike mønstre med taktiske muligheter som for eksempel matt på sisteraden, men det kan også handle om posisjonelle beslutninger.
Hovedpartiet i denne artikkelen er partiet mellom Trond Gabrielsen og Silje Bjerke fra eliteserien 2009-2010. Før vi ser nærmere på dette partiet vil jeg vise hvordan det er mulig å trekke paralleller til andre partier spilt tidligere. Om man er i stand til å huske partier og ideer, kan man gjenkjenne dette som mønstre i sine egne. La oss ta en titt på hvordan dette kan fungere.
Mønster 1: Tårndobling på syvenderaden
I det følgende partiet er tårndoblingen på syvenderaden det gjennomgående temaet, og vi kan se at svart hele tiden er like ved å gå matt. Jeg vil også gjøre leseren oppmerksom på hvordan Sjirov forsøker å åpne hele syvenderaden. I tillegg er det viktig å se hvordan han bytter av motstanderens mest aktive brikke.
Alexei Sjirov – Veselin Topalov
Mønster 2: Aktivt forsvar
Dersom man kan velge mellom å forsvare seg passivt eller aktivt, lønner det seg neste alltid å velge det aktive forsvaret. I det følgende partiet valgte svart feil.
Tigran Petrosian – Yuri Balashov
Er man kjent med disse mønstrene, kan dette være til stor hjelp under partiene man spiller. Jeg vil illustrere dette med et parti der svartspilleren benytter seg av mønstrene vi akkurat gikk gjennom. Vær hilset, ærede redaktør av Norsk Sjakkblad!
Trond Gabrielsen – Silje Bjerke
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #5, 2010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
I dagliglivet ser man blokader i alle slags former.
Når du står opp trekker du fra gardiner som har blokkert sollyset. Ved frokostbordet leser du om handelsblokader, før du utålmodig blar videre til sportssidene der det er blokader både ved frispark i fotball og i basketball. Og når du så bestemmer deg for å komme deg på jobb, er det blokader langs veien som skal hjelpe deg med å ikke kjøre ut. Blokader kan både være til hjelp og til grenseløs irritasjon.
I sjakk kan også blokaden forekomme i flere former, men normalt blokkerer man bønder som man ikke ønsker skal flytte framover. I 1925 utga Aron Nimzowitsch boken Die Blockade. Dette verket er mindre kjent enn Mitt system, men blokaden er utvilsomt et av de viktigste elementene i Nimzowitschs teorier. En blokade oppstår ved at man stopper en bonde med en offiser. La oss se på et av Nimzowitschs eksempler.
Vil du lese om Nimzowitsch sine teorier? Vi har boken My System til salgs her!
Vennligst ikke heng deg opp i at svart leder med tårn. Isteden bør du zoome inn på d5-bonden. Dersom bonden rykker framover vil de andre svarte brikkene våkne til liv. Nimzowitsch mener at d5-bonden, på lik linje med alle bønder, har sjel, og skriver følgende:
”Here the pawn’s lust to expand is so powerful that the d-pawn seems ready in many cases to advance alone, even should such an action cost it its life.”
Nimzowitsch mener at bonden skal behandles som en kriminell og at den hører hjemme i kasjotten. Politiovervåking av bonden er simpelthen ikke tilstrekkelig, og i dette tilfellet vil overvåking være å observere d4-feltet. Nei, her er det eneste riktige å plassere en offiser på d4 slik at bonden berøves sin frihet og dens drømmer vil bli holdt i sjakk. Ofte er det slik at springeren er den beste blokadebrikken. Grunnen til dette er at den i motsetning til for eksempel dronning og tårn ikke er så enkel å jage bort, og at den i tillegg kan true bak bonden.
Et klassisk eksempel på dette kan vi finne i Averbakh – Panov, 1950.
En fengslende konge
Man skulle tro det burde være forbeholdt de svakeste offiserene å blokkere kriminelle bønder. Men den gang ei, noen ganger er majestetisk involvering på sin plass.
Eugenio Torre – Anthony Miles
Blokade i midtspillet
I midtspillet skulle man tro at kongen må holde seg langt unna blokadeoppgaver. Bør ikke en slik oppgave være forbeholdt noen av dens mindre viktige undersåtter? Vel, det er ikke riktig så enkelt. Noen ganger må faktisk kongen gjøre noe av arbeidet på egen hånd. Følgende gamle åpningsvariant har blitt gjentatt av den danske storspilleren Bent Larsen.
Von Heydebrand – Jakovljev
Nå tenker du kanskje at dette er en ganske uvanlig strategi. Den gang ei. Dette er en standard måte å forsvare seg mot bondestormer.
Silvia Collas – Andrei Sokolov
Man bør selvfølgelig være ytterst forsiktig når man bruker kongen som blokadebrikke. En simpel sjakk er nok til å slå i stykker blokaden, så selv om man er trygg for sjakker forfra, er man utsatt for både diagonalsjakker og sidesjakker. Vi skal nå se hvordan Kortsjnoj temmer Trollmannen fra Riga.
Mikhail Tal – Viktor Kortsjnoj
Som konklusjon kan vi si at i sluttspillet må kongen ses på som en ressurs og den må derfor gjerne delta aktivt i blokadearbeid eller annet nevearbeid. I midtspillet kan også kongen brukes aktivt, men dette hører nok unntakene til og man må være ytterst forsiktig. Slår blokaden sprekker vil dette mest sannsynlig få katastrofale følger.
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #4, 2010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Dronningen er best. Det var det første jeg lærte. Den er omtrent dobbelt så god som et tårn og tre ganger så god som en løper.
Men hvorfor driver alle stormesterne og ofrer dronningen for et tårn og en løper da? Jeg tok et dypdykk i tusenvis av partier og da jeg kom tungpustet til overflaten hadde jeg ett parti i hånden. Var det dette partiet som har fått alle til å ofre i øst og vest?
100-års jubileum?
Det har ennå ikke vært en stor feiring av det jeg skal til å vise deg, men etter min mening ble det første gode eksemplet på det posisjonelle dronningofferet for tårn og løper spilt for nøyaktig 100 år siden. Det var flere partier før dette hvor denne konstellasjonen hadde forekommet, men i ingen av disse partiene var dette som et resultat av en bevisst strategi. Som regel var det slik at en av spillerne var tvunget til å oppgi dronningen under et angrep.
Nei, for å finne det første gode og vellykkede tilfellet der en spiller frivillig valgte å gi dronningen for tårn og løper må vi tilbake til år 1910. Hovedrolleinnhaveren i partiet var Carl Schlechter. Teoretikeren fra Østerrike var på ingen måte noen smågutt, for samme år spilte han uavgjort i VM-match mot Emanuel Lasker. Sjakkhistorien kunne fort sett annerledes ut, for Lasker var presset i knestående i denne matchen og bare to bukker fra Schlechter hindret Lasker i å fratre tronen som verdensmester. Motstanderen i partiet vi skal se på var ingen ringere enn Dr. Siegbert Tarrasch. Doktoren er en av de mest innflytelsesrike sjakkteoretikerne og er fortsatt kjent for en rekke teorier. Antagelig den mest kjente er “Always put the rook behind the passed pawn….Except when it is incorrect to do so”.
Men la meg komme til saken.
Schlechter – Tarrasch
Det moderne dronningofferet
“Chess, like love, like music, has the power to make men happy” – Siegbert Tarrasch
Antagelig likte ikke Tarrasch vendingen det forrige partiet tok, men han ville nok blitt glad om han kunne sett dagens tolkning av slike ofre. 100 år har gått og sjakken har nådd nye høyder og teoretikerne har nye bekymringer. De beste spillerne i verden analyserer åpninger som når langt ut i sluttspillet og heller ikke det posisjonelle dronningofferet har unsluppet analytikernes øye. I dag kan vi derfor se åpningsvarianter som er basert på slike ofre. Bare se på Ivantsjuks idé i grünfeld-indisk:
Tårn og løper er best
Dersom man klarer å få rettet tårnet og løperen inn mot svakheter hos motstanderen, står man ofte best. Det er imidlertid viktig å ikke tillate at dronningen skal angripe svakheter eller en utsatt konge. Følgende er et fabelaktig kampparti.
Boudy – Szabo
Det er veldig viktig at dronningen ikke får konkrete angrepsmål. Legg derfor merke til hvordan løperen finner en sterk posisjon der den er dekket av en bonde. Om i tillegg tårnet er godt forsvart har ofte dronningen problemer med å foreta seg noe konstruktivt. I det neste eksemplet vil du se fordelen av å ha to brikker som kan presse på svakheter. Dronningen er derfor ingen match for tårnet og løperen i følgende parti.
Goldin- Fominyh
Dronningen er best
Som i alle andre sluttspill er aktivitet det aller viktigste. Dersom dronningen er aktiv er det vel og bra, og dersom tårnet eller løperen i tillegg er passive er ofte dronningen helt suveren.
Short- Oll
I dette eksemplet så du at den avgjørende faktoren var svarts svakheter i b-linjen. Noen ganger må hvit jobbe atskillig mer for å tvinge fram slike svakheter, men du bør ha dette partiet i bakhodet neste gang du vurderer å ofre dronningen. Har du svakheter går det ofte dårlig, men dersom du står helt solid og samtidig har gode angrepsmål kan offeret være en god idé. Problemet for mange er antagelig å vurdere stillingen riktig. Du vil derfor få tre stillinger som du kan prøve deg på. Oppgaven din er simpelthen å avgjøre hvilket resultat partiet bør ende med.
1. Svart trekker
[su_spoiler title=»Klikk her for løsning på oppgave 1″]
Partiet bør ende i en udramatisk remis ettersom ingen av spillerne har angrepsmål. Som regel pleier spillerne å bli enige om remis i slike stillinger.[/su_spoiler]
2. Svart trekker
[su_spoiler title=»Klikk her for løsning på oppgave 2″]
Svarts stilling er utrolig solid og det er en klar fordel å ha to offiserer med i angrepet. Mens hvits dronning er arbeidsløs vil svart enkelt omringe e5-bonden og med en fribonde i e-linjen bør svart vinne ganske enkelt.[/su_spoiler]
3. Hvit trekker
[su_spoiler title=»Klikk her for løsning på oppgave 3″]
Hvit har et godt trekk i 1.a5! som introduserer mulighetene Dd4-c5 og et godt timet a5-a6. Svart er derfor bundet til passivt forsvar av dronningfløyen. Om hvit da avanserer med bøndene på kongefløyen vil svart få for mye å passe på og stillingen bør være enkelt vunnet for hvit. Svarts problem er en passiv løper, utsatte bønder og det faktum at hvits stilling mangler klare angrepsmål.[/su_spoiler]
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #3, 20010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
Selv om man ligger under med kvalitet er det viktig å kjempe videre.
En type sluttspill som det ofte feiles i er stillinger der den ene parten har tårn mens motstanderen har en løper. Dersom du må forsvare en slik stilling bør du huske følgende festning.
Stillingen er død remis ettersom det ikke er mulig å verken få til noen mattrusler eller få jaget kongen ut av hjørnet. Derfor må du huske:
Den tryggeste måten å forsvare en slik stilling på er å løpe med kongen til et hjørne med motsatt farge av løperen.
Det er også trygt å holde seg på midten av brettet, men dersom du blir jagd til en av brettets kanter (utenom et av de trygge hjørnene) kan du fort få store problemer. Følgende situasjon (fra boken Dvoretsky’s Endgame Manual) er ikke urealistisk.
Remis selv med bønder på brettet
Når man har en bonde i tillegg til tårnet tenker du kanskje at det er en enkel sak å vinne. Men da må du tro om igjen. Det finnes nemlig en rekke tilfeller der selv en bonde ikke hjelper. Jeg må innrømme at jeg ble ganske så overrasket da jeg lærte at følgende stilling er remis.
Løperen klarer å holde den hvite kongen unna feltene e6 og g6. Hvit kan ikke gjøre fremskritt. Det beste forsøket er før eller senere å spille 1.f7!? med poenget 1…Lxf7 2.Kf6! og hvit vinner som i forrige eksempel. Men dersom svartspilleren kjenner til det lure 1…Kg7! er stillingen fortsatt remis. Den hvite kongen får ikke tilgang til f6-feltet, og det er ingenting som kan hindre svart fra å oppnå festningen med kongen i det riktige hjørnet etter å ha tatt hvits bonde.
Ettersom det forrige eksemplet er remis, er det antagelig ikke overraskende at den neste stillingen også er remis.
Så lenge løperen holder seg i diagonalen b1-h7 får ikke hvit gjort fremskritt.
En viktig detalj
Noen ganger kan sjakk være ganske vanskelig å forstå, og problemet som jeg nå skal vise deg er ganske fascinerende.
La oss gå tilbake til utgangsstillingen.
Forvirret? Jeg må innrømme at dette ikke er enkelt å forstå. La oss forsøke å se hvorfor det er remis når bonden er på h5.
Stormestere i Tromsø rører
Du tror kanskje at dette er noe du aldri i livet vil få bruk for? Vel, da tror jeg du tar feil. I Arctic Chess Challenge 2009 fikk man se dette sluttspillet i to stormesterpartier. Først ute var turneringsvinneren Socko.
Emanuel Berg- Monika Socko
Nok en stormester forsøker seg
Selv ikke vinneren av Arctic Chess Challenge 2009 behersket dette sluttspillet. Bare fire runder senere oppstod sluttspillet nok en gang. Også denne gangen var det svært sterke spillere i aksjon.
A. Simutowe – Gabaldon Gomez
Artikkelen ble skrevet av Torbjørn Ringdal Hansen for Norsk Sjakkblad #2, 2010 og gjengitt med tillatelse fra NSF.
For tre dager siden trakk jeg meg fra en sjakkturnering for første gang i mitt liv. Da jeg fortalte turneringslederen om beslutningen, følte jeg meg lettere enn på lenge. Nå har jeg gått med senkede skuldre i Barcelonas smågater, på langsom leting etter svar på et vrient spørsmål. Hva gjør jeg nå?
Bak skyene skinner solen
Snart vil du få lese om en sjakkperiode som har vært vanskelig for meg, men du vil også se hva jeg tenker om veien videre. Før jeg kommer så langt, vil jeg skrive noen ord om bakgrunnen for dette innlegget. Jeg håper at det å få dette nedskrevet vil fungere som en selvhjelp, men samtidig tror jeg det kan være til nytte for en del andre.
I 1999 ser du at jeg gikk ned 250 ratingpoeng fra én liste til en annen. Lignende nedturer har jeg opplevd flere ganger, men stort sett er de etterfulgt av betydelig oppturer. Kurven er hentet hos Sjakknytt.no.
For lenge siden lærte jeg at en karriere som sjakkspiller er fylt av opp- og nedturer. Jeg har sett unge og lovende spillere utvikle seg i rekordfart. På samme måte som jeg gjorde, så de kanskje for seg VM-matcher og kongepokaler, med dem selv som hovedrolleinnehavere. Det som er trist er at en del av disse spillerne har gitt seg så fort de møter motgang. Kanskje de ikke visste at utvikling slettes ikke er like vakker som ratingkurven til Magnus Carlsen i tenårene. Nei, for min del var det en berg- og dalbane som hadde gjort de fleste småkvalme.
Om du klarer å komme sterkere tilbake etter en slik vanskelig periode, har du nesten garantert lært masse om sjakk, men også om deg selv. Om man jobber beinhardt er det fort gjort å bli skuffet når resultatene er dårlig. Noen ganger ser man ikke resultatene av arbeidet som legges ned. Faktisk tror jeg at noen kan bli litt dårligere i perioder der de jobber hardt, og at resultatene først kommer når skuldrene er senket og kunnskapen er fordøyd. Andre eksempler på spillere som de siste årene har hatt voldsomme tilbakeslag er Tor Fredrik Kaasen og Eivind Olav Risting. Først har de blitt brutt ned, men så bygges de opp igjen og er sterkere enn tidligere. Bare se hvor hardt de er i ferd med å slå tilbake etter lange nedturer.
Inn for landing
Her viser jeg stolt fram et av sommerens vinstpartier. Slapp av folkens, jeg har de hvite brikkene!
Jeg er 38 år. Jeg husker jeg leste at det ideelle krysningspunktet mellom erfaring og ungdommelig mot, var når man er 37 år. Jeg bryr meg ikke om dette. Mennesker blir bedre og klokere ved å utfordre seg selv, og stadig lære seg nye ting. Folk blir ikke dårligere av å bli et par år eldre, de svekkes når latskapen inntreffer og kunnskapstørsten er slukket. Jeg er like ambisiøs som da jeg var 18, og jeg har akkurat de samme urealistiske drømmene.
For to og et halvt år siden ble jeg endelig stormester, men etter det har det gått trått. Til tross for tusenvis av treningstimer de siste årene, innser jeg nå at jeg er en skygge av meg selv på brettet. Jeg kan knapt huske forrige gang jeg spilte en turnering jeg var fornøyd med. Det koker inni meg. Jeg ville ikke være en stormester på vei ned.
Kanskje du tenker: «Get over it – det er bare et spill!» Joda, det stemmer det, men for meg er det også en del mer. Det er hobby, jobb, lidenskap og livsstil. Om mine sjakkstudier kunne vært gjort om til doktorgrader ville du fått bakoversveis av å se på CV’en min.
I sommer hadde jeg planer om å spille fire turneringer. Dette er turene der jeg tusler rundt i sandalene mine, bekymringsløs og avslappet, samtidig som jeg girer meg opp til ettermiddagens sjakkparti. Slik gikk det:
Sveins minneturnering – Rystet
Sommerens eventyr startet i Sveins Minneturnering i Oslo. Jeg lengtet etter å slå tilbake etter to år med halvdårlig spill og en dalende ratingkurve. Det hender ofte at jeg blir litt for overivrig når jeg går til en turnering. Som så ofte før skulle jeg vinne hele sulamitten, men jeg endte milevis unna seierspallen. Jeg satt så langt unna at jeg knapt kunne høre applausen da navnene ble ropt opp.
Etter følgende parti innså jeg at jeg burde bli lagt inn på sjakkpsykiatrisk avdeling. Jeg kunne høre sirenene i det fjerne da jeg ventet på heisen som skulle føre meg langt vekk fra Bogstadveien 30.
Med så mange brikker pekende mot svarts kongestilling var jeg besatt av tanken om et brutalt angrep mot svarts konge.
Jeg så utelukkende på alle mulige offisersofre, og i min verden var det helt uaktuelt å gjøre et fornuftig og godt trekk som 20.Le3. Jeg tenkte en drøy halvtime og var dømt til å finne på noe galskap. Om bare noen kunne knipset og vekket meg fra forbannelsen. Jeg spilte 20.Seg5?? for så å gå inn på toalettet for å skylle ansiktet mitt med kaldt vann. 20…hxg5 21.Lh7+ Kxh7 22.Sxg5+
Normalt ofrer man bare én offiser ved det greske løperofferet på h7, men her har jeg gitt to.
Jeg hadde overbevist meg selv om at dette kanskje kunne fungere, men i virkeligheten forærte jeg motstanderen min et helpoeng på et sølvfat. Både 22…Kg8 og 22…Kg6 vinner for svart. Hector valgte førstnevnte og vant partiet. 0-1
Her spiller jeg mot Jonny Hector. Det er ikke så lett å se at han spiller mot en tikkende bombe.
Etter partiet følte jeg meg forvirret og dum. Det var som om noen hadde tatt over kroppen min og gjort trekkene for meg. Jeg gikk ut og satte meg i parken. Hva var det som akkurat hadde skjedd? Plutselig slo det meg at jeg spilte som en som er lei av sjakk. Tanken skremte meg, men kanskje det stemte? Jeg ser da tross alt på sjakk mange timer hver eneste dag.
Da jeg kom inn til lokalet igjen så turneringsarrangør Bjarke empatisk på meg og sa: «Men Torbjørn, det er jo sånn man spiller i lynsjakk…». Jeg følte meg som klassens klovn – han som alltid sier noe morsomt, men som egentlig ikke har det så bra. Neste runde satt jeg langt nede på bordene, og fjernt der borte kunne jeg skimte spillere som ikke er noe bedre enn meg. Tror jeg.
Når ting står på som verst, føles det å mislykkes i sjakk som å feile som menneske. Joda, jeg vet inderlig godt jeg er heldig med så mange ting i mitt liv, og at sjakken kun er et krydder som gjør det ekstra smakfullt. Men når det svikter som verst, kan selv ikke endeløs hoderisting få ting tilbake på sin rette plass.
Partiet mot Hector ble spilt i nest siste runde. Fram til da hadde det bygd seg opp en desperasjon inni meg. Hector var den perfekte motstanderen for å vise hva jeg var god for. Den svenske stormesteren er kjent for sine angrepskunster, og jeg hadde bestemt meg for at han skulle slåes med egne midler. Hadde en av mine elever fortalt meg om slike tanker, hadde jeg ristet oppgitt på hodet. Man bestemmer seg simpelthen ikke for spillestil eller angrepspunkt før partiet er godt i gang.
Min trang til å slå tilbake hadde bygd seg opp sakte, men sikkert. Det startet allerede i første runde da jeg spilte remis mot Ingrid Greibrokk på ca. 1900 i rating. Hun spilte bedre enn meg, og jeg ble usikker fordi jeg trodde stormestre spiste slike spillere til frokost. Jeg var allerede rystet, selv om jeg sa til meg at det ikke var så farlig.
Etter fjerde runde var jeg rasende på meg selv. Bare se på hva som skjedde!
Gunnar Lund – Torbjorn Ringdal Hansen
Sveins minneturnering
Motstanderen min er fullstendig bastet og bundet på grunn av trykket i e-linja.
Jeg så at jeg kunne vinne materiell ved å simpelthen true tårnet hans på e2 med 30…Lb5. Så hvorfor gjorde jeg ikke dette? Jo, jeg tenkte kanskje at han kunne hoppe med springeren et eller annet sted, og bestemte meg derfor for å slippe å regne og heller la arrogansen få skuta i havn. I mitt hode kunne han ikke gjøre noe som helst, og min oppgave var å få han til å innse dette. Istedenfor å regne på 30…Lb5 valgte jeg å «gi» han trekket, liksom for å understreke hvor dårlig han stod. Jeg fortjente virkelig straffen jeg fikk. Jeg spilte 30…Te5?? og ventet vel halvveis på at han skulle gi opp.
Da motstanderen min gjorde dette trekket så jeg rødt.
Motstanderen min fortjener skryt for å oppdage 31.Sg4!! selv med svært dårlig tid på klokka. Jeg er glad ingen tok bilde av meg på dette tidspunktet, for inni meg kokte det og ansiktet mitt var ildrødt. Jeg hadde mest lyst til å feie brikkene av brettet, men jeg klarte å summe meg og finne en smal vei til remis. 31.Txe2 32.Txe2 Det vakre poenget var 32…Dxe2? 33.Sf6+ Kxg7 34.Dg5+ Kf8 35.Sh7 matt! 32…Dg6 33.Se5 Dxg7 34.Sxc6 Txe2 35.Dxe2 bxc6 og partiet ble remis noen få trekk senere. ½–½
En fin avslutning av min motstander, men fryktelig unødvendig av meg. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var en nyttig lærepenge for meg, men det ville ikke vært sant. Jeg lærte nemlig ingen verdens ting, og det vil du snart få se.
Open Internationel de Purtichju – Regnefeil
Jeg husker en gang jeg så på en film at Son of a bitch ble oversatt til Sol på stranda. Her tusler vi nedover til stranda mens vi prøver å ikke brenne oss på den varme sanden.
Ferden gikk til Korsika. Et vakkert spillested der man kunne høre bølgene slå inn mot strandkanten. Min kjære Ida og jeg tilbrakte varme sommerdager sammen med Ellen Hagesæther og Alf Roger Andersen. Jeg koste meg der, og skal definitivt tilbake til den franske middelhavsøya. Selv det løpske og destruktive godstoget fra Sveins Minneturnering kan ikke rokke ved idyllen på dette stedet.
I andre runde møtte jeg Gawain Jones, en sterk stormester fra England. Jeg er svært fornøyd med midtspillet, men så skjer dette:
Torbjørn Ringdal Hansen – Gawain Jones
Open Internationel de Purtichju
Jeg har ofret en kvalitet, og stillingen er fullstendig knusende. Jeg må ha blitt svimmel av å se på alle de gode trekkene.Computeren sier jeg leder med 54 bønder. Det er nok til å fylle alle brettets tomme felt med hvite bønder, og vel så det!Når ting er litt vanskelig ved brettet er det godt å ha så fint reisefølge. Les bloggen til Ida om du vil se noen fargerike skildringer fra turene våre.
Jeg husker det gamle Fritz-programmet som var fascinerende sleivkjefta. Så fort computeren stod til vinst, kom den ofte med frekkheten «I’ll let my dog take over!», for å understreke hvor lett vunnet stillingen var. Jeg vet ikke hva som overtok min hjerne denne gangen, men bikkja kunne tydeligvis ikke sjakkreglene, og jeg endte opp med å tape etter 43.Txc6+? Stillingen er fortsatt veldig god for meg, men når jeg innser at jeg gjør én feil vekker det ubehagelige følelser i meg. Flyten og roen som har ført meg fram til denne stillingen, blir plutselig erstattet med uro og tvil. Da er det uunngåelig at feilene kommer på løpende bånd. Dette har jeg opplevd så mange ganger, og det er det som plutselig kan ruinere et ellers godt parti.
Etter dette begynte jeg å miste trua for alvor. I stort sett hvert eneste parti som fulgte utspilte jeg motstanderen min, og da jeg stod til vinst gjorde jeg den ene grove feilen etter den andre. I følgende stilling kan du se at jeg regner langt, men at jeg samtidig kan være min verste fiende.
Torbjørn Ringdal Hansen – Albert Tomasi
Open Internationel de Purtichju
Dette er en stillingstype som jeg er relativt godt kjent med. Jeg visste hva som krevdes av meg, men jeg klarte ikke utføre det.
Svarts konge er fortsatt i sentrum, og alle mine brikker er aktivisert. Jeg «vet» av erfaring at slike stillinger i praksis er vunnet. I situasjoner som dette gjelder det å spille med høy intensitet og gjerne være brutal. Jeg tok meg derfor en lang tenkepause for å regne det hele ut, noe jeg alltid gjør når jeg føler på meg at det er noe avgjørende i stillingen. Trekket som intuisjonen min sa var 19.Scb5! Problemet mitt var at jeg regnet litt for kort. 19…axb5 20. Lxe5 dxe5 21. Bxb5+ Ld7 22. Sxe6 fxe6 23.Txf8+ Txf8
Herfra er det ikke vrient å se den vinnende fortsettelsen. Det er vanskeligere å se dette mange trekk tidligere, men det er slett ikke umulig.
Jeg regnet hit, men her møtte jeg litt motstand i regningen. Når det skjer, er det viktig å være litt sta for å overvinne barrieren. Jeg glemmer av og til dette, noe som også skjedde denne gangen. Etter 24. Dg6+! Kd8 25. Dxe6 kollapser svarts stilling.
Når jeg møter motstand kaster jeg meg ofte ut i jakten på et godt alternativ. Selv om jeg nå ikke lenger fulgte magefølelsen min, bestemte jeg meg for å gå enda dypere inn i stillingen, men nå regnet jeg på følgende alternative lange variant.
Jeg forkastet den forrige varianten, og suste avgårde inn i en lang og kjip blindvei.
Da jeg så denne stillingen fra det fjerne var ikke 24…Tg7 et mulig trekk.
Jeg hadde sett enda lenger, og trodde jeg vant masse materiell etter 24…Kf8 25. Tf1+ Sf6 26. Txf6+ Lxf6 og så til slutt 27.Dxc7, og jeg har vunnet dronningen. Puh…og jeg som pleier å si at lange varianter øker sannsynligheten for regnefeil.
Problemet er at i diagramstillingen ovenfor hadde jeg helt glemt at svart kunne spille 24…Tg7! og angrepet mitt stopper fullstendig opp. Dette oppdaget jeg da jeg var midt i varianten og skulle til å spille 23.Txf7. Dette var mildt sagt litt kinkig for jeg hadde jo allerede ofret en offiser, og skulle bare fullføre trekkene. Først nå innså jeg at den planlagte fortsettelsen ikke fungerte.
Nok en gang begynte hodet mitt å koke, og jeg gjorde et meningsløst trekk for så å gi opp. Motstanderen min vant partiet uten å ha gjort et eneste godt trekk, mens jeg gikk ut i sola og klarte ikke å riste av meg frustrasjonen.
Faktisk er jeg ganske stolt av hvordan jeg av og til klarer å gå skikkelig dypt inn i en kritisk stilling, men nå begynte dette å svikte. Og dette var gjengangeren på Korsika. Motstanderne mine ble servert helpoeng, og jeg kastet bort både vinststillinger, ratingpoeng og selvtillit.
La meg se om du klarer å gjøre en bedre avgjørelse enn meg? Nedenfor diagrammet vil du se at det er minst én alvorlig feil i resonnementet mitt.
Ilena Krasenkova – Torbjørn Ringdal Hansen
Open Internationel de Purtichju
Når jeg ser på denne stillingen skjønner jeg at jeg ofte spiller med litt høy risiko. Det er bare et par trekk siden jeg rokerte.
Jeg så at varianten 34…Dxf4 35.Sxf5 Dxf5 vinner for svart på grunn av mattrusselen på b1. I den varianten tenkte jeg noen få sekunder på at hvit isteden kunne sprelle litt med 35.Db4, så derfor så tok jeg en rask helomvending og bestemte meg istedenfor å spille 34…Txf4 med poenget 35.Sf7 Dd7 36.Sxd8 Df5 som vinner for svart. Det er minst to alvorlige feilvurderinger i disse variantene. Ser du hva som er riktig avgjørelse? Og kjenner du igjen feilen fra et av de foregående partiene jeg nettopp har vist deg?
Barcelona – kollaps
Kjære hjerne. Fortell meg hvordan jeg skrur deg på! Det er få minutter til første runde i Barcelona, og jeg bygger opp selvtilliten i kantina.
Etter Korsika hadde jeg ikke mye tro på meg selv. Skuffelsen og frustrasjonen var for tett innpå meg, og jeg klarte kun å lade batteriene til cirka 60%. Etter en kort sjekk hadde jeg gitt meg selv den sjeldne diagnosen CD (Calculation Disorder). Et par fridager ble brukt til å ligge langflat på stranda i rekordvarm sommersol, med konstant væskeinntak og én centimeter tjukt lag med solkrem smurt over hele kroppen. Samtidig pløya hjernen min gjennom et titalls ultra vanskelige regneoppgaver. Et desperat forsøk på å få sveivet i gang regnemaskinen.
Og plutselig satt jeg i Barcelona. Motstanderen min hamra ut noen teoritrekk. Jeg likte det ikke, men svarte like raskt. Det tok 10-12 trekk før jeg stod til tap mot en mye lavere rated spiller. Heldigvis for meg var han lysten på remis.
I neste runde møtte jeg en fjorten år gammel gutt. Etter en halvtime hadde han fortsatt ikke møtt opp, noe som fikk meg til å øyne et lite håp om en seier på walkover og en pause fra denne mentale torturen. Han dukket opp, og i lusefart liret han av seg et par klassiske feil i Dragevarianten i Siciliansk. Med én time forsprang på klokka, og selv i følgende stilling hadde jeg ingen tro på meg selv:
Torbjørn Ringdal Hansen – David Bogdan-Emanuel
Open Sant Marti
Med riktig spill skal hvit ha et avgjørende angrep i denne stillingen. Svart har somlet med a6, og dessuten slurvet med et par av de lette offiserene.Noen få trekk senere satt jeg og svettet i sluttspillet. Ida, som tok bildet, får om ikke så lenge et lite smil.
Vi har gjort 14 trekk, og computeren sier at jeg leder med to bønder. Jeg visste at stillingen er helt fantastisk for hvit, men problemet mitt var at jeg verken stolte på mine regnemuskler eller min egen intuisjon. Jeg våget ikke en gang å spille på angrep, og isteden ble jeg gradvis utspilt i et sluttspill med bonde over. Nok en gang følte jeg meg heldig som unnslapp med remis. Det eneste positive med dette partiet er at jeg klarte å smile til Ida da jeg tok trekkgjentakelsen.
Jeg trengte sårt en seier, og bestemte meg for å trekke meg fra turneringen om jeg ikke vant neste parti. Jeg prøvde desperat å se ironien i hva som var i ferd med å skje, og jeg prøvde til og med se på mitt mentale forfall som et interessant fenomen som jeg skulle betrakte med forundring og nysgjerrighet. Isteden ble jeg som vanlig sittende å lure på hvordan i all verden jeg skulle klare å rote bort dette?
Reddy M.L Abhilash– Torbjørn Ringdal Hansen
Open Sant Marti
Ved mine fulle fem hadde jeg spilt a4-a3 og pløyd gjennom hvits kongestilling.
Slik så stillingen ut etter 19 trekk. Jeg spiller svart og har et vinnende angrep. Det tok ikke så lang tid før jeg bukket tårn. En såkalt gaffel var det som skulle til for å ta knekken på meg. Jeg smilte og nikket anerkjennende til min motstander, før jeg tuslet bort til arrangøren og informerte om at jeg dessverre måtte trekke meg fra turneringen. Jeg hadde ikke svaret klart dersom de skulle kreve en forklaring på hvorfor, men kanskje det var synlig at jeg hadde fått nok juling. Synet av en stormester med en ratingprestasjon på 1973 minner om en skambanket sydenturist som man helst ikke bør konfrontere med noe som helst.
Veien videre
Her satt jeg og grublet over livets mysterier.
Så nå sitter jeg i skyggen ved en vakker festning på Montjuic i Barcelona. Jeg har god utsikt over havet og byen. Hva skal jeg gjøre nå? Sjakk er det morsomste jeg vet, men det gjør så inderlig vondt når jeg ikke får det til. Skal jeg orke å reise meg en gang til, eller skal jeg trappe ned og lete etter en ny hobby? Folk som lever uten selvpålagte forventninger om å prestere må ha det så lett…
Om fire dager starter en turnering i Andorra. Skal jeg prøve, eller bør jeg fortsette som et forvirret dovendyr?
Løsningen ble en telefonsamtale til en venn som forstår seg på slike ting. Jeg trodde det bare var på film det fantes kloke orakler som hadde svar på alt, men de eksisterer faktisk i virkeligheten også. Etter å ha lyttet en stund knyttet jeg gradvis nevene, og tankene om å returnere kom til overflaten. Var jeg i ferd med å få hodet over vannet? Jeg hadde visst allerede gjort en viktig del av jobben for å komme tilbake, bare ved å se at jeg har nådd bunn. Jeg har ikke lenger noen desperate krampetrekninger som bare gjør vondt verre, men isteden kan jeg prøve å gjøre noen gode trekk. Jeg har allerede skrevet ned en rekke mål og tiltak for å forbedre mitt eget spill, men det er altfor tidlig å dele det med noen ennå.
Det ække noe synd på meg. Sånn egentlig.
Jeg skal spille i Andorra, og jeg håper jeg aldri skal trekke meg mer.
Jeg begynner kanskje å se ting i litt perspektiv. Bare ved å skrive dette og kaste noen skeptiske blikk på mine egne partier, ser jeg mange av mine problemer. Disse skal jeg være bevisst, men nå skal jeg finne fram noen av mine aller beste øyeblikk. Kanskje jeg til og med skal dele noen av mine sjakklige høydepunkter med deg om ikke så lenge.
Nå merket jeg at jeg fortsatt er meg selv, og derfor løper jeg avgårde for å se hvordan det går med Ida. Håper jeg kan komme med noen gladnyheter fra Andorra.
