Vi bruker informasjonskapsler for å behandle ordren din, til statistikk og markedsføring. Ved å fortsette å bruke siden, aksepterer du dette. Les mer herFjern
Forrige uke spilte jeg Oslo Chess Festival. Det ble som en berg- og dalbane følelsesmessig, men til slutt ble det en liten ratingfremgang.
Nå skal du høre mange grunner til at dette var en fin turnering. Det jeg ikke er så glad i når jeg spiller turnering er hvis man må åle seg mellom bordene og være forsiktig for å ikke skumpe borti en stol eller kaffekopp. Her var lokalene romslige og fine, og det lå til og med penner klare ved bordene før partiene. Dessuten er det et fint system med innlevering av mobiler før spillestart for å forhindre juks. Det var også live-kommentering på chess.com og kåring av det peneste partiet etter hver runde. Med andre ord lå alt til rette – nå var det opp til meg å prestere!
Umiddelbart etter at turneringen var ferdig, var jeg ganske skuffet. Jeg hadde tapt de siste tre partiene, men tidligere i turneringen hadde jeg gjort det ganske bra. En ting som Torbjørn er opptatt av er at selv om man taper et parti er det likevel positive ting man kan ha gjort. I følge han er de partiene der man nesten lykkes, kanskje der det er aller mest å lære.
Torbjørn og Teodor har sett på SjakkIda i aksjon.
I dette innlegget skal vi derfor se på noen av de tingene jeg faktisk fikk til, og vi skal ta utgangspunkt i de tre første partiene. Det dårlige kommer kanskje muligens perhaps i et nytt blogginnlegg.
Jeg har satt Torbjørn i gang for å analysere partiene mine. Han liker ikke å brette klær, men han er glad i å se på sjakk. Man skulle tro at det er en vinn-vinn-situasjon, men jeg liker ikke å brette klær jeg heller. Uansett, here we go!
Første parti:
Det hele startet over all forventning! Da jeg hentet mobilen etter første runde hadde jeg fått melding av Torbjørn hvor det stod «Spilte du remis???». Resultatet hadde visst kommet lynraskt ut på nettet, og jeg kunne stolt svare «Ja! :)». Jeg hadde tatt mitt første poeng mot en på over 2000 i rating! Jeg var hvit mot en hyggelig islending som heter Johann Ragnarsson. Han spilte Skandinavisk, som er en åpning jeg føler meg ganske trygg i. Jeg bukka likevel en kvalitet litt ute i partiet, men etter at han gjorde en tabbe stod jeg plutselig en bonde over. Da han tilbød remis i tidsnøden nølte jeg ikke et sekund med å rekke frem hånda! Phew! Flaks han ikke visste hvor håpløs jeg kan være med dårlig tid.
Andre parti:
Jeg var nå strålende fornøyd med gårsdagen, og skulle nå opp mot en av landets mest talentfulle ungdommer, nemlig Axel Tunsjø. Jeg ledet på klokken leeeenge, og stod på et tidspunkt en bonde over. Stillingen hadde mye potensiale og jeg følte at det var ingen fare på ferde. Men så skjer det noe som er ganske typisk når jeg står godt og leder på klokka; jeg begynner å slappe av. Med mange brikker på brettet ble jeg for opphengt i å finne taktiske muligheter. Samtidig er jeg liveredd for å bukke, og da flyr tida immari fort. Plutselig var jeg også i tidsnød, forskjellen var at han var mye mer dreven med liten tid. Jeg bukka kvalitet og tapte på tid. Anti-hurra!
Tredje parti:
I runde tre møtte jeg nok en sterk motstander. Det var unge lovende Andreas Tenold. Hva er det disse barna har imot meg? Jeg har tapt mot han før, men etter to jevne førsterunder var jeg klar for å gi gass. Jeg spilte fort i starten, men kom som vanlig i en stilling som slukte all tiden. Jeg endte opp med et kvalitetsoffer som viste seg å være det beste, men dessverre klarte jeg ikke følge opp riktig. Det gikk sakte. men sikkert, mot tap, men i tidsnød gjorde jeg raskt et løpeoffer som jeg intuitivt tenkte ville skape problemer. Check it out!
Takk til Pål Norquelle, turneringsleder Henrik Sjøl og resten av arrangørteamet! Håper jeg kan stille neste år også.
Det er spennende tider i heimen! Torbjørn har fått realisert sin store drøm om å åpne et utested der det oser av sjakk.
Mange interesserte møtte opp på sniktitten på The Good Knight.
De siste årene har Torbjørn jobbet utelukkende med sjakk. Det har vært privatundervisning, kurs, sjakkspalte, redaktør sjakkblad, bokprosjekter og Play Magnus. Hvor heldig er du ikke når du kan leve av hobbyen din?
Når jeg har spurt Torbjørn om hvilken jobb som har vært den beste, svarer han at det er ingenting som slår de årene da han drev Sjakkhuset med Torstein Bae og Silje Bjerke. Han har hele tiden hatt lyst til å bygge opp noe stort i et fellesskap med andre. Denne drømmen har nå gjenoppstått, og nå større og sterkere enn noensinne. Ikke bare er det undervisning og butikk, men nå også kafé og bar!
At Torbjørn skulle starte en sjakkbar skulle jo bare mangle. Han har arrangert utallige kafèsjakkturneringer. Som Torbjørn sin søster Laila sa: «Det var jo med sjakk og øl dere møttes!». Joda, stemmer det!
Vinduene i Badstugata er dekket med sjakkmateriale. Allerede en time etter at de hadde fått nøkkelen var det en gjest som lurte på om det var åpent. Han var tydeligvis gira på litt sjakk! 🙂
Et rutinert team
Torbjørn skal altså starte opp The Good Knight sammen med sin dyktige partner Kristoffer Gressli. Med på laget har de med seg noen av de aller beste på festivaler og utesteder i Oslo. Dette er Lars Petter Fosdahl, daglig leder for OverOslo-festivalen, i tillegg til Runar Eggesvik og Arnt Olaf Andersen som har starta opp en rekke populære steder, deriblant Kulturhuset, Brygg og Oslo Camping. Det er med andre ord dyktige folk i alle ledd.
Første arbeidskveld på The Good Knight!
Lokalet ligger midt i Oslo sentrum, nærmere bestemt Badstugata 1, rett ved Youngstorget og Rockefeller. De åpner 7 november rett før VM-matchen mellom Magnus og Caruana, og selvfølgelig blir det dødsbra dekning av matchen i baren. Her kan man henge fra morgen til kveld, og kose seg med sjakk dagen lang. Ganske kult!
Sjakk for alle
Det som er det beste med hele prosjektet er at det endelig kommer et nytt tilbud til sjakkinteresserte utover de klubbene som finnes i dag. Hele 3 millioner nordmenn så på Magnus Carlsens VM-match i 2016, og det er halv million nordmenn som spiller sjakk på nettet. The Good Knight er til for denne gjengen!
Med denne sjakkbaren blir terskelen for å ta et sjakkparti lavere. På dagtid er det en vanlig kafé, mens på kveldstid blir det gradvis forvandlet til en bar. Jeg er sikker på at dette stedet også vil vekke sjakkinteressen hos de som enda ikke har fått øynene opp for dette kule spillet. Uansett nivå, alder og kjønn håper de på å få sjakk ut til folket. Jeg tror at de som foreløpig kun har dyrket sin sjakkinteresse innenfor hjemmets fire vegger, vil se at sjakkmiljøet er inkluderende og hyggelig. Her finnes alle typer mennesker. Jeg har kjempetrua og gleder meg utrolig mye til det endelig åpner.
Her kommer jeg til å henge mye! Både med og uten Teodor! 😊
Jeg er tilbake og nå skal jeg spille sjakk. Jippi! Stikkordet er å pumpe.
Nå har jeg vært stille litt for lenge. I det siste har det klødd i fingrene mine, så nå er jeg tilbake med litt blogging. Grunnen er selvfølgelig at jeg har vært gravid! Og tida flyr, for nå har Torbjørn og jeg har fått en liten krabat. Teodor kom til verden 12. juni og vi kunne ikke vært mer stolte av vår lille sjarmør. Han lyser opp hverdagen!
Blid gutt!
Men hvordan skal det gå og kombinere småbarnslivet med sjakk, tenker du sikkert? Det er klart denne karen krever oppmerksomhet fra oss begge, men han har ikke klart å tappe meg for energi. Jeg spiller fotball hver onsdag med kollegaer på jobben. I tillegg har jeg meldt meg opp i to kurs på Universitet i Oslo.
Og selvfølgelig blir det sjakk! Jeg gir meg ikke så lett, for jeg har meldt meg på klubbmesterskapet i OSS.
Bra teknikk på far.
Støtte
Torbjørn støtter selvfølgelig dette og tar seg av Teodor på torsdager når jeg sitter og grubler. Egentlig mistenker jeg at han skal smugtrene Teodor i sjakk. Fremover vil du i hvert fall kunne se flere blogginnlegg med både partianalyser og annet moro!
Med barnepass, elektrisk brystpumpe og en sønn som tar flaske, er det bare å kline til!
Pump opp ratinga
Etter å ha ligget på omtrent det samme ratingnivået i lang tid, er det åpenbart flere ting som må pumpes. Ratingen må opp! Egentlig burde jeg ikke ha så høye forventninger med tanke på treningsinnsatsen det siste året, men det er sunt med litt ambisjoner. Torbjørn har sagt at jeg har en spillestyrke på et høyere nivå, men at det er klokken som ødelegger for meg. Når det er sagt, så skal jeg også prøve å følge hans råd med å ikke tenke så mye på rating og heller bare kose meg med sjakken…eh…ja…
Apropos pumpe opp rating; det finnes en veldig bra sjakkbok som jeg har blitt anbefalt å lese, Pump up your rating av Axel Smith. Den vant en pris for årets beste bok i 2013.
Teodor sine besteforeldre vil gjerne sitte barnevakt, så da fikk vi nylig et døgn på Son spa hotell! 🙂Denne boken kan bestilles her
«Every area of chess is covered – opening preparation, through middlegame play, to endgame technique. Smith delves into both the technical and psychological sides of chess, and shows how best to practise and improve.» – Quality Chess
Ny på bloggen?
Er du ny her på bloggen, så kan du lese mitt mest populære blogginnlegg som handler om hvordan jeg møtte Torbjørn.
Nå skal jeg høre på denne slægeren på vei ned til spillelokalet:
Forrige helg var det NM i lyn- og hurtigsjakk, og Torbjørn og jeg stilte til start i begge disiplinene. Turneringen ble spilt i Drammen, og vi unnet oss luksusen med å bo på spillerhotellet. Jeg lærte allerede fredag kveld at det finnes en sjakkhimmel.
Det flokker seg ofte rundt toppbordene. Her vant Torbjørn mot Kjetil Stokke etter en god start i lynturneringen.Her spiller Svetoslav Mihajlov mot IM Joachim B Nilsen. Svetoslav har fortalt meg at han er en ivrig leser av bloggen, og har gitt meg en bok med mattoppgaver han selv har laget. Du skal ikke se bort ifra at det dukker opp en oppgave fra boken i et blogginnlegg!Torbjørn kom på en solid 5. plass I hurtigsjakkturneringen bak GM Simen Agdestein (1.plass), GM Jon Ludvig Hammer (2.plass), GM Berge Østenstad (3.plass) og GM Kjetil A Lie (4.plass).Simultansjakk med GM Kjetil A Lie! Han har bra sjakkondis.
I denne bloggen har jeg ofte mast om hvor dårlig jeg er med kort betenkningstid. Ratingen min i lyn-, hurtig- og langsjakk bekrefter at det er med lengre tenketid jeg gjør det best. Jeg føler meg faktisk så dårlig i lyn at jeg vurderte å stå over fredagens lynturnering og heller bare spille hurtig de to neste dagene. Likevel meldte jeg meg på. Dette angret jeg bittert på under middagen fredag kveld, etter at 6 av 9 runder var ferdigspilt. Jeg stod da bokført med kun ett poeng – fem tap og en walkover.
Som vanlig syntes Torbjørn synd på meg, men denne gangen var det ikke bare trøst. Han sa: «Du kommer ikke til sjakkhimmlen, Ida». Han så på meg alvorlig før han fortsatte: «Du stilte ikke opp brikkene etter det forrige partiet.» Jeg ble litt satt ut og gikk i forsvarsmodus. Jeg oppførte meg ikke som en sutrekopp, og jeg pleier alltid å stille opp brikkene. Motspilleren og jeg hadde diskutert om jeg kunne kommet meg ut av matten, og etter det gikk oppstillingen i glemmeboka. Selv om dette bare var en forglemmelse var det en viktig påminnelse. Torbjørn og jeg er enig i at det er teit å bare gå fra brettet, men noen krav må det være for å slippe inn til sjakkhimmelen. Lurer på hvem som står ved døra? Skjerpings i hvert fall!
Godt fornøyd under NM i hurtigsjakk. Bildet er tatt av Anniken Vestby, som tar mange flotte bilder rundt omkring på turneringer.
Resten av helgen husket jeg å sette opp brikkene hver gang. Dessuten gikk det ikke så ille som jeg hadde fryktet. Jeg fikk to seire på tampen av lynturneringen. Og i hurtigsjakken samlet jeg hele fire poeng. Dette gjorde at jeg gikk opp i både lyn- og hurtigrating!
Jeg gleder meg til vårens hurtigliga på Stjernen kommer i gang igjen! I høst gjorde jeg det bedre enn i fjor. Da fikk jeg i snitt 2,5 av 5 poeng, mens i sesongen før var det bare 1,7 poeng. Fremgang med andre ord! I følge min lineære graf blir det 3,3 poeng i kommende sesong. Eller kanskje det er en eksponentiell graf? Uansett, hurra!
Bilde fra Oslomesterskapet for kvinner i hurtigsjakk på Stjernen tidligere i høst. Her mottok jeg min første pokal (alle fikk…)!Det kommer flere kurs- og spillkvelder for kvinner denne våren. Sjekk ut tilbudene på både Stjernen og OSS!
Next up er årets happening, nemlig kafesjakk! Torbjørn og turneringsleder Kristoffer Gressli er arrangører sammen SK 1911, og stedet er Grefsenkollen. Ta med venner og kjente til en uformell sosial kveld med sjakk og øl! Dette er en turnering for alle nivåer. Gratis busser blir satt opp fra Storo. Kom Kom! 🙂
Jeg ser deg rett inn i øynene. Er det en bløff eller ikke? (Foto fra NM i Riga i 2011)
Jeg er Pila i menneskeform. Etter årevis med pokerspilling skulle man tro jeg hadde et iskaldt pokeransikt. Så feil kan man ta – her koker det fort over!
Jeg tipper du har fått med deg VM-matchene til Magnus, og da kjenner du helt sikkert til den folkekjære pila. Uten den hadde ikke publikum skjønt et plukk av hvem som stod best. Ved å se på ansiktet mitt kan du finne ut hvordan du ligger an. Mitt eneste forsvar er at jeg har så dårlig stillingsforståelse at her kan noen og enhver gå på en finte. Idafinta!
I sjakk er det altså lurt å ha et pokeransikt. Hvis du viser tydelig at du har gjort et dårlig trekk, blir motstanderens eneste oppgave å finne ut hvorfor trekket var dårlig. En fordel med å holde maska er at man ikke røper noen svakheter, men noen ganger kan det også fungere som en bløff. Tenk deg at du akkurat har bukka en offiser og nikker selvsikkert på hodet. Da vil kanskje motstanderen tro at bukken er et planlagt offer. I slike situasjoner tikker klokka fort…
I teorien lyder alt ovenfor fantastisk, men det er liksom ikke helt meg. Når jeg innser feil koker det fullstendig! Da jeg spilte poker klarte jeg å beherske meg, men ved sjakkbrettet går alt over stokk og stein. Med kortene i hånda klarte jeg instinktivt å late som ingenting da jeg innså at jeg hadde gjort en tvilsom bløff. Ved sjakkbrettet er alt åpent og tilgjengelig for begge, og jeg tenker nok derfor fort at det er umulig for motstanderen å ikke se feilen. I poker derimot er det forsatt noe man kan holde skjult, og det gir deg et lite håp.
De to siste gangene jeg har spilt hurtigsjakk på Stjernen har det gått bra. Begge gangene har jeg fått 3 poeng og vunnet 200 kr i premiepenger. Det blir ekstra fine julegaver i år.
Ka-ching! Se så glad jeg ble!
Forrige gang kom Torbjørn innom klubben for å heie meg fram. Han dro fram filmkamerat og fikk foreviget øyeblikket da verden min faller sammen. Snakk om å være drama queen!
Jeg satser på at dette er en nyttig egenskap, for Garry Kasparov kjører nemlig samme stil. Se likhetene i filmene under! Min verden faller sammen 0:22, mens Kasparov tabber seg ut umiddelbart. Det er forskjell på folk!
Kan jeg få for mye av sjakk? Jo, det er visst mulig.
Årets sjakksommer startet lovende med en ratingboost i de to første turneringene, Sveins Minneturnering og Open de Purtichju på Korsika. Full av selvtillit satte jeg det hårete målet om å nå 1500 i rating i løpet av juli. Dette innebar at jeg måtte gå opp over 20 poeng per turnering, men min «personlige trener» var likevel optimist. Det var jeg også.
Jeg liker ikke å si det, men jeg er nok ikke god nok for denne ratingen helt ennå. Eller jo, sommeren var egentlig bare en liten glipp. I Barcelona og Andorra begynte jeg nemlig å lekke ratingpoeng, til tross for gode stillinger underveis. Flere av vennene mine har ymtet frampå at 35 langsjakkpartier i løpet av en drøy måned er litt i overkant. Og jeg som trodde jeg var den smarteste i venneflokken.
Sommeren er for lengst forbi, men tampen på lærerferien ble tilbrakt på hytta sammen med familien. Her skulle jeg bare koble av og lade batteriene, for jeg var sikker på at jeg hadde stirret nok på de 64 rutene. Men jeg hadde tydeligvis ikke fått nok. For pappa spurte meg plutselig, «Hvilken bok leser du a? Er den noe bra?» Han lo av svaret mitt, for jeg sa «The Soviet Chess Primer» av Ylia Mayzelis. Usikker på hva han forventet, men det var ikke akkurat Henrik Ibsen her i gården.
Hvem hadde du valgt? Ibsen eller Mayzelis?Rolige dager på hytta.Koselig med besøk av fadderbarn, Jenny!
Boka var bra den. Den tar for seg det meste innenfor sjakk; taktikk, midtspill, sluttspill, bondestrukturer og masse annet kult. Jeg hadde jo innsett at det var en del grunnleggende misoppfatninger i min sjakkforståelse. Dette skulle nå fikses!
«Sånn skal det være!» sa Torbjørn. «Det er så bra at du holder motivasjonen oppe og ikke gir deg til tross for sommerens nedtur». Skryt funker – jeg følte meg flink etter å ha lest disse kommentarene. Nå kunne det ikke være lenge til de gode resultatene kom på løpende bånd.
Torbjørn tror jeg jukser ved å se på løsningen…
Den første utfordringen kom fort nok. Etter sommerens sjakkmaraton var det duket for lynlørdag på Stjernen. Det startet bra med remis mot Preben. Scoren mellom oss er i hans favør, og jeg var fornøyd med et halvpoeng. To timer og ørten partier senere var livsgnisten (les sjakkgnisten) borte. Tap, tap, tap, tap – god natt mann hostesaft. Jeg endte på bunn, og det har aldri skjedd meg før.
Preben i action!Denne lynlørdagen ble toppbordet sendt direkte!Jon Ludvig Hammer mot Erlend MikaelsenHadde du turt å gå forbi denne skumle gjengen?
Etter denne lørdagen tenkte jeg faktisk ikke så mye på tapene. Jeg var verken sur eller lei meg, og slettes ikke så grinete som du kanskje skulle tro. Jeg var bare tom. De neste dagene ofret jeg ikke sjakk en tanke. Som du kanskje har merket har det vært stille her på bloggen også. Etter to uker begynte jeg å bli bekymret. Sjakkentusiasmen var sporløst forsvunnet. Ikke noe fredagskos med tactics og rødvin, og Torbjørn lurte på hvor det hadde blitt av maset etter treningsleksjoner. Nada spilling på nett, og ingen isspising rett fra boksen mens jeg så på sjakkvideoer. SjakkIda var blitt… bare Ida. Haha, kjempedramatisk!
Men så røk jeg på en potensiell smell – jeg meldte meg på høstturneringen i Stjernen. Langsjakk og greier. Kunne ikke la meg knekke av noen lyn- og hurtignedturer. Sjakk med kort tid er bare lek og moro, ifølge Torbjørn. «Det er langsjakk som er ordentlig sjakk, og det er der du er god, Ida!». Jada.
I første runde spilte jeg et ok parti mot Morten Rolstad. Han har en del høyere rating, og jeg tapte til slutt et spennende parti der begge hadde ett minutt igjen på klokka. I andre runde vant jeg etter at motstanderen bukka i en ganske lik stilling. Det var godt med en seier, og nå kom en del positive tanker sigende. Jeg er superoptimist. Bittelitt i hvert fall.
De kommende torsdagene finner du meg i Seilduksgata 11 på Stjernen, der Oslos hurtighaier møtes til dyst. Hurtigsjakken har ikke hatt for vane å bygge opp selvtilliten min, men jeg skal ikke miste sjakkgnisten av den grunn!
I dag er jeg glad og fornøyd, for jeg har gjort comeback på bloggen. Og i går hadde Torbjørn og jeg en kjempelang sjakkøkt inn i de sene nattetimer. Følg med for flere blogginnlegg!
Mens vi var ute og tok en øl i går, innså vi hvor kort tid det er igjen av sjakkferien. Jeg har nå spilt 34 langsjakkpartier i løpet av sommeren, og Torbjørn spurte om jeg var lei.
Jeg tenkte meg godt om, men fant ut at jeg synes det er ganske trist at den siste turneringen i sommer snart er slutt. Innimellom drømmer vi oss bort med å snakke om et pauseår med bare sjakk og reising. Spørsmålet om hvor god man kunne blitt på ett år med kun fokus på sjakk, er nok noe mange sjakkspillere grubler på. Men det høres for drøyt ut å ta pause fra jobb, reise fra venner og familie og dra på en sånn egotripp. Samtidig hadde man vel aldri angret på en sånn avgjørelse hvis man hadde hatt muligheten?
Tøft tak. Glassbygget er rett og slett et stort spasted med basseng, restauranter og diverse fasiliteter.Vi fant en digg asiatisk restaurant!
Nå har vi spilt fire turneringer på rekke og rad i over én måned, og selv de som elsker sjakk synes kanskje dette høres voldsomt ut. Jeg skal innrømme at jeg nå ikke kjenner meg like gira som jeg burde være før niende runde. Å slå de man burde slå er selvfølgelig fint, men å ikke ha en skikkelig opptur på 17 partier gjør noe med gnisten. Jeg har gjort mye bra, som å få opp gode stillinger og finne gode trekk mot bedre spillere, men det har ikke blitt noen elegante avslutninger som har gått i min favør. Jeg går og føler på presset om å snart bevise noe ovenfor meg selv – en bekreftelse på at jeg har blitt bedre av all spillingen. All denne sjakknerdingen kan da ikke være forgjeves. Kun en sjanse igjen nå.
Bør jeg bare lære meg å tenke at jeg kun spiller for gøy? Tap og vinn med samme sinn liksom. Jeg må innrømme at jeg finner det litt vanskelig.
Jeg tapte både i går og i dag, men klarte å holde fatningen uten å flippe helt over egne prestasjoner. Jeg fikk antagelig ut alt som var av frustrasjon for tre dager siden, da jeg var helt knust over tapet. I det partiet klarte jeg nok en gang å bygge opp en kjempegod stilling, denne gangen med svart mot Miguel Pastor Maskaro med 1806 i rating. Jeg fikk til alt jeg ville med Leningrad og sto rett og slett gudegodt! Bare se på denne stillingen:
Her spilte jeg 15…d5. Jeg har enorm terrengfordel og står egentlig best over hele brettet.
Noen trekk senere hadde vi denne stillingen.
Her tenkte jeg det var logisk å bytte bort den eneste gode brikken til hvit, og spilte derfor 20…Sc7. Det snudde faktisk hele partiet da jeg kun har en liten fordel etter det trekket. Det hadde vært mye mer aktivt å spille 20…Sc5, da springeren legger press på e4-bonden og kan komme til b3-feltet.
Til tross for fordel hele veien klarte jeg altså å kløne det til. Jeg vet jeg har sagt dette før, og jeg er lei av å skylde på tidsnød. Begge har nemlig 1 minutt på klokka og jeg klarte å bukke! Sukk, sukk og atter sukk.
Torbjørn er flink til å trøste og sier han er imponert over hvor godt jeg spiller i startfasen. Et annet godt eksempel på dette er andre runde da jeg møtte Shlomit Vardi på 1954 i rating. I dette partiet viste jeg også at jeg kan regne varianter. Jeg har tidligere sagt at dette er en av mine svakere sider, men her viste jeg delvis andre tendenser. Jeg fant trekket som ga meg +3 i fordel, men på grunn av en blindspot fant jeg ikke den beste fortsettelsen.
Shlomit hadde nettopp spilt 12…Sf6 som er en tabbe. Jeg hadde regnet at på 13.e5! dxe5 kan jeg spille 14.Sg6 og true tårnet. Hun kan ikke spille 14…fxg6 på grunn av 15.Lxg6+ Kf8 16.dxe5 og nå truer jeg springeren på f6 og springeren på d7. Hun kan ikke ta e5-bonden med springeren, da dronningen bak henger. Jeg hadde også sett at 14…e4 går bra etter 15…Sxe4 Sxe4 16.Lxe4 med samme idéer. Dessverrre hadde jeg oversett trekket 14…b4! Men enda værre er at jeg ikke så 13.Se6! med trussel på dronningen istedenfor tårnet. Variantene etterpå ville fungert akkurat slik som jeg egentlig hadde regnet på.
Det endte i tap, men jeg tar med meg det positive. Denne typen angrepssjakk er det ikke så ofte jeg har spilt, men dette ga mersmak og jeg er fornøyd med å se noe jeg ikke pleier å se!
Torbjørn har heldigvis klart å snu den dårlige trenden og gjør det greit. På åtte runder er det kun snakk om én skuffende remis. Det er andre boller enn resultatene fra Korsika og Barcelona!
Andorra la Vella er en flott fjellby, og vi skal passe på å nyte den siste kvelden her. Hittil har vi kost oss masse med både tivoli, restaurantbesøk, gåtur i fjellet og plasking i basseng og boblebad. Det eneste vi har å utsette på oppholdet er at hotellet ikke har aircondition. Mange har vel opplevd varmt rom kombinert med lakendyne!? En av nettene var det også heavyrock-konsert nede i byen fra kl 00:00-05:00! I og med at byen ligger nede i en dal, og hotellet ligger litt opp i åssiden, kan dere sikkert forestille dere hvordan det gikk med nattesøvnen. Torbjørn, som faktisk liker denne musikksjangeren, holdte også på å gå i veggen. Heldigvis var det bare rockekonsert denne ene natten!
Utsikten fra hotellet.Koselig lite hus vi passerte på gåturen.Kult motiv i fjellsiden.Prøvde vinne bamse, men maskinen er overraskende svak i klypa.
Med kun 2 poeng må jeg nå grave dypt for å gire meg opp til siste runde! Vi snakkes!
I ferien har vi vært oppe sent og sovet lenge hver dag. Plutselig måtte vi grytidlig opp for å rekke morgenbussen til Andorra.
Hittil har de eneste bekymringene hvert over sjakkbrettet, men nå måtte vi passe på å ikke forsove oss. Vi klarte det! Jeg sov hele turen og spyposen forble nok en gang ubrukt. Torbjørn sa jeg gikk glipp av fantastisk landskap, men alle turer opp på et fjell har også en nedtur. Da skal jeg få det med meg!
Nå er vi ferdig med første parti, og så langt ser det lovende ut for begge! Torbjørn fikk noen viktige hviledager i Barcelona, og kanskje var det helt avgjørende for den komfortable seieren han fikk i første runde. Jeg spilte mot den høyest ratede spilleren jeg noensinne har møtt, nemlig indiske Ajay Karthikeyan med 2187 i rating. Faktisk endte det med et helt likt sluttspill! Selv om det ble tap, er jeg fornøyd med egen innsats. Her er en stilling vi hadde underveis:
Så lenge det hvite tårnet ikke kommer inn på d7, er ikke d-linjen så mye verdt for hvit. I slike situasjoner kan det derfor være lurt å finne en ny linje som kan åpnes. Planen a7-a5-a4 er derfor sterk. Om hvit møter a5 med a4, vil b7-b5 bruddet bli sterkt fordi hvits b3-bonde alltid vil være svak. Egentlig har jeg lært det her før, men jeg sliter med å få det til i praksis.
Jeg er altså godt i gang her i Andorra, men la oss ta et lite tilbakeblikk på hva som skjedde de siste dagene i Barcelona.
Etter to oppturer i Sveins minneturnering og på Korsika, ble turneringen Open St Martí i Barcelona ikke fullt så bra. Med 2,5 av 9 poeng ble det ingen plussturnering, og håpet om å nå 1500 i rating i løpet av sommeren har nå blitt fjernere. Problemet var at de to spillerne jeg slo var uratede, og derfor ble det en liten tilbakegang.
Men det var noen lyspunkt! Et av partiene jeg vant var med Hollandsk. Det er min første seier med denne åpningen, noe som føles godt! Det var forresten samme åpning jeg spilte mot inderen ovenfor. Når jeg lærer meg en ny åpning er det viktig at jeg bygger opp en del erfaring, slik at jeg forstår planer og idéer. På denne måten slipper jeg å finne opp kruttet hver gang jeg setter meg ned ved brettet. Foreløpig har jeg troa på at denne åpningen er noe for meg!
Torbjørn kom å så på nesten hver eneste runde. Jeg later som om jeg har full kontroll!
Et av de siste tapspartiene i Barcelona var med hvit mot en spanjol på 1622 i rating. Jeg kom godt ut av en Sicilianer, men dessverre var jeg ikke helt presis i mitspillet. Det lille overtaket forsvant gradvis og etter en overseelse vant han flere bønder. Jeg kjempet videre, noe jeg tror motstanderen min ikke likte. Med fire bønder over ristet han på hodet, kastet pennen i bordet og snakket til seg selv på spansk. Jeg vet ikke hvorfor han var så sur, men uansett var det ganske forstyrrende og merkelig oppførsel. Etter at jeg klarte å få kongen aktivt med i spillet, så han ut til å bli stresset. Plutselig begynte han å hamre ut trekk, og fordelen på fire bønder ble plutselig forvandlet til dette:
Dette var tydeligvis stillingen han tenkte var lett vunnet. Selv Torbjørn synes ikke dette var så opplagt med det første. Det endte med at han hadde én bonde igjen som kom akkurat kom inn!. Jeg lå kun ett tempo bak! Alle disse trekkene spilte han så hardt og kontant at jeg tror hele lokalet fikk med seg når han flyttet! Det er også komisk når man absolutt må skru brikkene ned i brettet…Jeg innførte ny stil med capsen feil vei. Min motstander fra andre runde hadde samme stil dagen etter.
Generelt vil jeg si at de aller fleste motstanderne har snakket med meg etter partiet, smilt og sagt at jeg har spilt bra. De har lurt på hvordan det har gått med meg i senere runder, og også stått og fulgt med på partiene mine. Dette gjør det hyggelig å være på sjakkturnering!
Espen Benjaminsen, som jeg kjenner fra poker, var visst i Barcelona og var gira på litt sjakkunderholdning! Her sitter vi i parken med hip-hop-dansere og skateentusiaster skjult ved siden av oss.
Men nå er jeg altså her i Andorra. Det føles på mange måter fint å få sjansen til å revansjere seg raskt etter et litt skuffende resultat i Barcelona. I stedet for å komme tilbake i en turnering som allerede har gått dårlig, er det noe annet å starte på en helt ny turnering. Nå håper jeg at jeg kan avslutte sommeren med noen partier som viser at jeg har løftet meg noen hakk som sjakkspiller den siste tiden. Jeg gleder meg til fortsettelsen av sommerferiens fjerde og siste turnering i Andorra la Vella!
QUIZ: Hvilke andre land starter og slutter på A?
Fornøyd sjakkpar med fjellene og byen i bakgrunnen.Flotte analyseomgivelser!
For tre dager siden trakk jeg meg fra en sjakkturnering for første gang i mitt liv. Da jeg fortalte turneringslederen om beslutningen, følte jeg meg lettere enn på lenge. Nå har jeg gått med senkede skuldre i Barcelonas smågater, på langsom leting etter svar på et vrient spørsmål. Hva gjør jeg nå?
Bak skyene skinner solen
Snart vil du få lese om en sjakkperiode som har vært vanskelig for meg, men du vil også se hva jeg tenker om veien videre. Før jeg kommer så langt, vil jeg skrive noen ord om bakgrunnen for dette innlegget. Jeg håper at det å få dette nedskrevet vil fungere som en selvhjelp, men samtidig tror jeg det kan være til nytte for en del andre.
I 1999 ser du at jeg gikk ned 250 ratingpoeng fra én liste til en annen. Lignende nedturer har jeg opplevd flere ganger, men stort sett er de etterfulgt av betydelig oppturer. Kurven er hentet hos Sjakknytt.no.
For lenge siden lærte jeg at en karriere som sjakkspiller er fylt av opp- og nedturer. Jeg har sett unge og lovende spillere utvikle seg i rekordfart. På samme måte som jeg gjorde, så de kanskje for seg VM-matcher og kongepokaler, med dem selv som hovedrolleinnehavere. Det som er trist er at en del av disse spillerne har gitt seg så fort de møter motgang. Kanskje de ikke visste at utvikling slettes ikke er like vakker som ratingkurven til Magnus Carlsen i tenårene. Nei, for min del var det en berg- og dalbane som hadde gjort de fleste småkvalme.
Om du klarer å komme sterkere tilbake etter en slik vanskelig periode, har du nesten garantert lært masse om sjakk, men også om deg selv. Om man jobber beinhardt er det fort gjort å bli skuffet når resultatene er dårlig. Noen ganger ser man ikke resultatene av arbeidet som legges ned. Faktisk tror jeg at noen kan bli litt dårligere i perioder der de jobber hardt, og at resultatene først kommer når skuldrene er senket og kunnskapen er fordøyd. Andre eksempler på spillere som de siste årene har hatt voldsomme tilbakeslag er Tor Fredrik Kaasen og Eivind Olav Risting. Først har de blitt brutt ned, men så bygges de opp igjen og er sterkere enn tidligere. Bare se hvor hardt de er i ferd med å slå tilbake etter lange nedturer.
Inn for landing
Her viser jeg stolt fram et av sommerens vinstpartier. Slapp av folkens, jeg har de hvite brikkene!
Jeg er 38 år. Jeg husker jeg leste at det ideelle krysningspunktet mellom erfaring og ungdommelig mot, var når man er 37 år. Jeg bryr meg ikke om dette. Mennesker blir bedre og klokere ved å utfordre seg selv, og stadig lære seg nye ting. Folk blir ikke dårligere av å bli et par år eldre, de svekkes når latskapen inntreffer og kunnskapstørsten er slukket. Jeg er like ambisiøs som da jeg var 18, og jeg har akkurat de samme urealistiske drømmene.
For to og et halvt år siden ble jeg endelig stormester, men etter det har det gått trått. Til tross for tusenvis av treningstimer de siste årene, innser jeg nå at jeg er en skygge av meg selv på brettet. Jeg kan knapt huske forrige gang jeg spilte en turnering jeg var fornøyd med. Det koker inni meg. Jeg ville ikke være en stormester på vei ned.
Kanskje du tenker: «Get over it – det er bare et spill!» Joda, det stemmer det, men for meg er det også en del mer. Det er hobby, jobb, lidenskap og livsstil. Om mine sjakkstudier kunne vært gjort om til doktorgrader ville du fått bakoversveis av å se på CV’en min.
I sommer hadde jeg planer om å spille fire turneringer. Dette er turene der jeg tusler rundt i sandalene mine, bekymringsløs og avslappet, samtidig som jeg girer meg opp til ettermiddagens sjakkparti. Slik gikk det:
Sveins minneturnering – Rystet
Sommerens eventyr startet i Sveins Minneturnering i Oslo. Jeg lengtet etter å slå tilbake etter to år med halvdårlig spill og en dalende ratingkurve. Det hender ofte at jeg blir litt for overivrig når jeg går til en turnering. Som så ofte før skulle jeg vinne hele sulamitten, men jeg endte milevis unna seierspallen. Jeg satt så langt unna at jeg knapt kunne høre applausen da navnene ble ropt opp.
Etter følgende parti innså jeg at jeg burde bli lagt inn på sjakkpsykiatrisk avdeling. Jeg kunne høre sirenene i det fjerne da jeg ventet på heisen som skulle føre meg langt vekk fra Bogstadveien 30.
Med så mange brikker pekende mot svarts kongestilling var jeg besatt av tanken om et brutalt angrep mot svarts konge.
Jeg så utelukkende på alle mulige offisersofre, og i min verden var det helt uaktuelt å gjøre et fornuftig og godt trekk som 20.Le3. Jeg tenkte en drøy halvtime og var dømt til å finne på noe galskap. Om bare noen kunne knipset og vekket meg fra forbannelsen. Jeg spilte 20.Seg5?? for så å gå inn på toalettet for å skylle ansiktet mitt med kaldt vann. 20…hxg5 21.Lh7+ Kxh7 22.Sxg5+
Normalt ofrer man bare én offiser ved det greske løperofferet på h7, men her har jeg gitt to.
Jeg hadde overbevist meg selv om at dette kanskje kunne fungere, men i virkeligheten forærte jeg motstanderen min et helpoeng på et sølvfat. Både 22…Kg8 og 22…Kg6 vinner for svart. Hector valgte førstnevnte og vant partiet. 0-1
Her spiller jeg mot Jonny Hector. Det er ikke så lett å se at han spiller mot en tikkende bombe.
Etter partiet følte jeg meg forvirret og dum. Det var som om noen hadde tatt over kroppen min og gjort trekkene for meg. Jeg gikk ut og satte meg i parken. Hva var det som akkurat hadde skjedd? Plutselig slo det meg at jeg spilte som en som er lei av sjakk. Tanken skremte meg, men kanskje det stemte? Jeg ser da tross alt på sjakk mange timer hver eneste dag.
Da jeg kom inn til lokalet igjen så turneringsarrangør Bjarke empatisk på meg og sa: «Men Torbjørn, det er jo sånn man spiller i lynsjakk…». Jeg følte meg som klassens klovn – han som alltid sier noe morsomt, men som egentlig ikke har det så bra. Neste runde satt jeg langt nede på bordene, og fjernt der borte kunne jeg skimte spillere som ikke er noe bedre enn meg. Tror jeg.
Når ting står på som verst, føles det å mislykkes i sjakk som å feile som menneske. Joda, jeg vet inderlig godt jeg er heldig med så mange ting i mitt liv, og at sjakken kun er et krydder som gjør det ekstra smakfullt. Men når det svikter som verst, kan selv ikke endeløs hoderisting få ting tilbake på sin rette plass.
Partiet mot Hector ble spilt i nest siste runde. Fram til da hadde det bygd seg opp en desperasjon inni meg. Hector var den perfekte motstanderen for å vise hva jeg var god for. Den svenske stormesteren er kjent for sine angrepskunster, og jeg hadde bestemt meg for at han skulle slåes med egne midler. Hadde en av mine elever fortalt meg om slike tanker, hadde jeg ristet oppgitt på hodet. Man bestemmer seg simpelthen ikke for spillestil eller angrepspunkt før partiet er godt i gang.
Min trang til å slå tilbake hadde bygd seg opp sakte, men sikkert. Det startet allerede i første runde da jeg spilte remis mot Ingrid Greibrokk på ca. 1900 i rating. Hun spilte bedre enn meg, og jeg ble usikker fordi jeg trodde stormestre spiste slike spillere til frokost. Jeg var allerede rystet, selv om jeg sa til meg at det ikke var så farlig.
Etter fjerde runde var jeg rasende på meg selv. Bare se på hva som skjedde!
Gunnar Lund – Torbjorn Ringdal Hansen
Sveins minneturnering
Motstanderen min er fullstendig bastet og bundet på grunn av trykket i e-linja.
Jeg så at jeg kunne vinne materiell ved å simpelthen true tårnet hans på e2 med 30…Lb5. Så hvorfor gjorde jeg ikke dette? Jo, jeg tenkte kanskje at han kunne hoppe med springeren et eller annet sted, og bestemte meg derfor for å slippe å regne og heller la arrogansen få skuta i havn. I mitt hode kunne han ikke gjøre noe som helst, og min oppgave var å få han til å innse dette. Istedenfor å regne på 30…Lb5 valgte jeg å «gi» han trekket, liksom for å understreke hvor dårlig han stod. Jeg fortjente virkelig straffen jeg fikk. Jeg spilte 30…Te5?? og ventet vel halvveis på at han skulle gi opp.
Da motstanderen min gjorde dette trekket så jeg rødt.
Motstanderen min fortjener skryt for å oppdage 31.Sg4!! selv med svært dårlig tid på klokka. Jeg er glad ingen tok bilde av meg på dette tidspunktet, for inni meg kokte det og ansiktet mitt var ildrødt. Jeg hadde mest lyst til å feie brikkene av brettet, men jeg klarte å summe meg og finne en smal vei til remis. 31.Txe2 32.Txe2 Det vakre poenget var 32…Dxe2? 33.Sf6+ Kxg7 34.Dg5+ Kf8 35.Sh7 matt! 32…Dg6 33.Se5 Dxg7 34.Sxc6 Txe2 35.Dxe2 bxc6 og partiet ble remis noen få trekk senere. ½–½
En fin avslutning av min motstander, men fryktelig unødvendig av meg. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var en nyttig lærepenge for meg, men det ville ikke vært sant. Jeg lærte nemlig ingen verdens ting, og det vil du snart få se.
Open Internationel de Purtichju – Regnefeil
Jeg husker en gang jeg så på en film at Son of a bitch ble oversatt til Sol på stranda. Her tusler vi nedover til stranda mens vi prøver å ikke brenne oss på den varme sanden.
Ferden gikk til Korsika. Et vakkert spillested der man kunne høre bølgene slå inn mot strandkanten. Min kjære Ida og jeg tilbrakte varme sommerdager sammen med Ellen Hagesæther og Alf Roger Andersen. Jeg koste meg der, og skal definitivt tilbake til den franske middelhavsøya. Selv det løpske og destruktive godstoget fra Sveins Minneturnering kan ikke rokke ved idyllen på dette stedet.
I andre runde møtte jeg Gawain Jones, en sterk stormester fra England. Jeg er svært fornøyd med midtspillet, men så skjer dette:
Torbjørn Ringdal Hansen – Gawain Jones
Open Internationel de Purtichju
Jeg har ofret en kvalitet, og stillingen er fullstendig knusende. Jeg må ha blitt svimmel av å se på alle de gode trekkene.Computeren sier jeg leder med 54 bønder. Det er nok til å fylle alle brettets tomme felt med hvite bønder, og vel så det!Når ting er litt vanskelig ved brettet er det godt å ha så fint reisefølge. Les bloggen til Ida om du vil se noen fargerike skildringer fra turene våre.
Jeg husker det gamle Fritz-programmet som var fascinerende sleivkjefta. Så fort computeren stod til vinst, kom den ofte med frekkheten «I’ll let my dog take over!», for å understreke hvor lett vunnet stillingen var. Jeg vet ikke hva som overtok min hjerne denne gangen, men bikkja kunne tydeligvis ikke sjakkreglene, og jeg endte opp med å tape etter 43.Txc6+? Stillingen er fortsatt veldig god for meg, men når jeg innser at jeg gjør én feil vekker det ubehagelige følelser i meg. Flyten og roen som har ført meg fram til denne stillingen, blir plutselig erstattet med uro og tvil. Da er det uunngåelig at feilene kommer på løpende bånd. Dette har jeg opplevd så mange ganger, og det er det som plutselig kan ruinere et ellers godt parti.
Etter dette begynte jeg å miste trua for alvor. I stort sett hvert eneste parti som fulgte utspilte jeg motstanderen min, og da jeg stod til vinst gjorde jeg den ene grove feilen etter den andre. I følgende stilling kan du se at jeg regner langt, men at jeg samtidig kan være min verste fiende.
Torbjørn Ringdal Hansen – Albert Tomasi
Open Internationel de Purtichju
Dette er en stillingstype som jeg er relativt godt kjent med. Jeg visste hva som krevdes av meg, men jeg klarte ikke utføre det.
Svarts konge er fortsatt i sentrum, og alle mine brikker er aktivisert. Jeg «vet» av erfaring at slike stillinger i praksis er vunnet. I situasjoner som dette gjelder det å spille med høy intensitet og gjerne være brutal. Jeg tok meg derfor en lang tenkepause for å regne det hele ut, noe jeg alltid gjør når jeg føler på meg at det er noe avgjørende i stillingen. Trekket som intuisjonen min sa var 19.Scb5! Problemet mitt var at jeg regnet litt for kort. 19…axb5 20. Lxe5 dxe5 21. Bxb5+ Ld7 22. Sxe6 fxe6 23.Txf8+ Txf8
Herfra er det ikke vrient å se den vinnende fortsettelsen. Det er vanskeligere å se dette mange trekk tidligere, men det er slett ikke umulig.
Jeg regnet hit, men her møtte jeg litt motstand i regningen. Når det skjer, er det viktig å være litt sta for å overvinne barrieren. Jeg glemmer av og til dette, noe som også skjedde denne gangen. Etter 24. Dg6+! Kd8 25. Dxe6 kollapser svarts stilling.
Når jeg møter motstand kaster jeg meg ofte ut i jakten på et godt alternativ. Selv om jeg nå ikke lenger fulgte magefølelsen min, bestemte jeg meg for å gå enda dypere inn i stillingen, men nå regnet jeg på følgende alternative lange variant.
Jeg forkastet den forrige varianten, og suste avgårde inn i en lang og kjip blindvei.
Da jeg så denne stillingen fra det fjerne var ikke 24…Tg7 et mulig trekk.
Jeg hadde sett enda lenger, og trodde jeg vant masse materiell etter 24…Kf8 25. Tf1+ Sf6 26. Txf6+ Lxf6 og så til slutt 27.Dxc7, og jeg har vunnet dronningen. Puh…og jeg som pleier å si at lange varianter øker sannsynligheten for regnefeil.
Problemet er at i diagramstillingen ovenfor hadde jeg helt glemt at svart kunne spille 24…Tg7! og angrepet mitt stopper fullstendig opp. Dette oppdaget jeg da jeg var midt i varianten og skulle til å spille 23.Txf7. Dette var mildt sagt litt kinkig for jeg hadde jo allerede ofret en offiser, og skulle bare fullføre trekkene. Først nå innså jeg at den planlagte fortsettelsen ikke fungerte.
Nok en gang begynte hodet mitt å koke, og jeg gjorde et meningsløst trekk for så å gi opp. Motstanderen min vant partiet uten å ha gjort et eneste godt trekk, mens jeg gikk ut i sola og klarte ikke å riste av meg frustrasjonen.
Faktisk er jeg ganske stolt av hvordan jeg av og til klarer å gå skikkelig dypt inn i en kritisk stilling, men nå begynte dette å svikte. Og dette var gjengangeren på Korsika. Motstanderne mine ble servert helpoeng, og jeg kastet bort både vinststillinger, ratingpoeng og selvtillit.
La meg se om du klarer å gjøre en bedre avgjørelse enn meg? Nedenfor diagrammet vil du se at det er minst én alvorlig feil i resonnementet mitt.
Ilena Krasenkova – Torbjørn Ringdal Hansen
Open Internationel de Purtichju
Når jeg ser på denne stillingen skjønner jeg at jeg ofte spiller med litt høy risiko. Det er bare et par trekk siden jeg rokerte.
Jeg så at varianten 34…Dxf4 35.Sxf5 Dxf5 vinner for svart på grunn av mattrusselen på b1. I den varianten tenkte jeg noen få sekunder på at hvit isteden kunne sprelle litt med 35.Db4, så derfor så tok jeg en rask helomvending og bestemte meg istedenfor å spille 34…Txf4 med poenget 35.Sf7 Dd7 36.Sxd8 Df5 som vinner for svart. Det er minst to alvorlige feilvurderinger i disse variantene. Ser du hva som er riktig avgjørelse? Og kjenner du igjen feilen fra et av de foregående partiene jeg nettopp har vist deg?
Barcelona – kollaps
Kjære hjerne. Fortell meg hvordan jeg skrur deg på! Det er få minutter til første runde i Barcelona, og jeg bygger opp selvtilliten i kantina.
Etter Korsika hadde jeg ikke mye tro på meg selv. Skuffelsen og frustrasjonen var for tett innpå meg, og jeg klarte kun å lade batteriene til cirka 60%. Etter en kort sjekk hadde jeg gitt meg selv den sjeldne diagnosen CD (Calculation Disorder). Et par fridager ble brukt til å ligge langflat på stranda i rekordvarm sommersol, med konstant væskeinntak og én centimeter tjukt lag med solkrem smurt over hele kroppen. Samtidig pløya hjernen min gjennom et titalls ultra vanskelige regneoppgaver. Et desperat forsøk på å få sveivet i gang regnemaskinen.
Og plutselig satt jeg i Barcelona. Motstanderen min hamra ut noen teoritrekk. Jeg likte det ikke, men svarte like raskt. Det tok 10-12 trekk før jeg stod til tap mot en mye lavere rated spiller. Heldigvis for meg var han lysten på remis.
I neste runde møtte jeg en fjorten år gammel gutt. Etter en halvtime hadde han fortsatt ikke møtt opp, noe som fikk meg til å øyne et lite håp om en seier på walkover og en pause fra denne mentale torturen. Han dukket opp, og i lusefart liret han av seg et par klassiske feil i Dragevarianten i Siciliansk. Med én time forsprang på klokka, og selv i følgende stilling hadde jeg ingen tro på meg selv:
Torbjørn Ringdal Hansen – David Bogdan-Emanuel
Open Sant Marti
Med riktig spill skal hvit ha et avgjørende angrep i denne stillingen. Svart har somlet med a6, og dessuten slurvet med et par av de lette offiserene.Noen få trekk senere satt jeg og svettet i sluttspillet. Ida, som tok bildet, får om ikke så lenge et lite smil.
Vi har gjort 14 trekk, og computeren sier at jeg leder med to bønder. Jeg visste at stillingen er helt fantastisk for hvit, men problemet mitt var at jeg verken stolte på mine regnemuskler eller min egen intuisjon. Jeg våget ikke en gang å spille på angrep, og isteden ble jeg gradvis utspilt i et sluttspill med bonde over. Nok en gang følte jeg meg heldig som unnslapp med remis. Det eneste positive med dette partiet er at jeg klarte å smile til Ida da jeg tok trekkgjentakelsen.
Jeg trengte sårt en seier, og bestemte meg for å trekke meg fra turneringen om jeg ikke vant neste parti. Jeg prøvde desperat å se ironien i hva som var i ferd med å skje, og jeg prøvde til og med se på mitt mentale forfall som et interessant fenomen som jeg skulle betrakte med forundring og nysgjerrighet. Isteden ble jeg som vanlig sittende å lure på hvordan i all verden jeg skulle klare å rote bort dette?
Reddy M.L Abhilash– Torbjørn Ringdal Hansen
Open Sant Marti
Ved mine fulle fem hadde jeg spilt a4-a3 og pløyd gjennom hvits kongestilling.
Slik så stillingen ut etter 19 trekk. Jeg spiller svart og har et vinnende angrep. Det tok ikke så lang tid før jeg bukket tårn. En såkalt gaffel var det som skulle til for å ta knekken på meg. Jeg smilte og nikket anerkjennende til min motstander, før jeg tuslet bort til arrangøren og informerte om at jeg dessverre måtte trekke meg fra turneringen. Jeg hadde ikke svaret klart dersom de skulle kreve en forklaring på hvorfor, men kanskje det var synlig at jeg hadde fått nok juling. Synet av en stormester med en ratingprestasjon på 1973 minner om en skambanket sydenturist som man helst ikke bør konfrontere med noe som helst.
Veien videre
Her satt jeg og grublet over livets mysterier.
Så nå sitter jeg i skyggen ved en vakker festning på Montjuic i Barcelona. Jeg har god utsikt over havet og byen. Hva skal jeg gjøre nå? Sjakk er det morsomste jeg vet, men det gjør så inderlig vondt når jeg ikke får det til. Skal jeg orke å reise meg en gang til, eller skal jeg trappe ned og lete etter en ny hobby? Folk som lever uten selvpålagte forventninger om å prestere må ha det så lett…
Om fire dager starter en turnering i Andorra. Skal jeg prøve, eller bør jeg fortsette som et forvirret dovendyr?
Løsningen ble en telefonsamtale til en venn som forstår seg på slike ting. Jeg trodde det bare var på film det fantes kloke orakler som hadde svar på alt, men de eksisterer faktisk i virkeligheten også. Etter å ha lyttet en stund knyttet jeg gradvis nevene, og tankene om å returnere kom til overflaten. Var jeg i ferd med å få hodet over vannet? Jeg hadde visst allerede gjort en viktig del av jobben for å komme tilbake, bare ved å se at jeg har nådd bunn. Jeg har ikke lenger noen desperate krampetrekninger som bare gjør vondt verre, men isteden kan jeg prøve å gjøre noen gode trekk. Jeg har allerede skrevet ned en rekke mål og tiltak for å forbedre mitt eget spill, men det er altfor tidlig å dele det med noen ennå.
Det ække noe synd på meg. Sånn egentlig.
Jeg skal spille i Andorra, og jeg håper jeg aldri skal trekke meg mer.
Jeg begynner kanskje å se ting i litt perspektiv. Bare ved å skrive dette og kaste noen skeptiske blikk på mine egne partier, ser jeg mange av mine problemer. Disse skal jeg være bevisst, men nå skal jeg finne fram noen av mine aller beste øyeblikk. Kanskje jeg til og med skal dele noen av mine sjakklige høydepunkter med deg om ikke så lenge.
Nå merket jeg at jeg fortsatt er meg selv, og derfor løper jeg avgårde for å se hvordan det går med Ida. Håper jeg kan komme med noen gladnyheter fra Andorra.
Sommerens tredje sjakkturnering er godt i gang, og denne gangen har starten vært litt tung. Det er for all del ingen krise, men heller ikke spesielt bra. Jeg har bare møtt høyere ratetede spillere, og har kun klart en remis i første runde. Nå har jeg nok en gang tapt tre partier på rad og det føles litt ekstra tungt. Grunnen til det er at jeg nå legger mer press på meg selv til neste runde. Jeg kan jo ikke tape fire på rad!
Nå møter jeg en urated spiller. Typisk – følelsen av å ha alt å tape kommer nå snikende.
Halvpoenget i første runde bekreftet to ting: jeg må løse mer tactics og at jeg er verdens største pingle! Jeg trodde jeg hadde lært en lekse fra Sveins minneturnering. Jeg spilte hvit mot Antonio Sole Madrid (1772) og han spilte fransk. Jeg husket ikke helt teorien, men etteranalysene viste at jeg spilte åpningen akkurat slik Torbjørn ville gjort det. Det tenker jeg er et godt tegn! Jeg utspilte han i midtspillet og i følge computeren har jeg en fordel på 20 bønder, også kalt +20. Dessverre overser jeg et enkelt taktisk motiv, og slipper han dermed delvis inn i partiet. Stillingen er fortsatt vunnet, men det ender i sluttspillet nedenfor.
Denne stillingen er bortimot umulig å tape, men jeg var redd for å rote det til. Med ett minutt på klokka takket jeg ja tilbudet om remis. Det ble litt mye på en gang å vurdere stillingen, mitt neste trekk, om det var vunnet og om jeg burde ta i mot remistilbudet. Så jeg slengte ut hånda og tok med meg halvpoenget før tiden rant ut! Nå angrer jeg bittert. Alt jeg trenger å gjøre er å mobilisere brikkene mot svarts bønder og spille rolig. Selv om jeg skulle bukke springeren er det fortsatt remis, så tapsfaren er minimal. Det hadde derfor ikke vært noe særlig risikabelt å spille videre. 1/2-1/2
Det er mange som er gode på åpningene sine og har studert teorien langt ut. I toppsjakk kan man se at det blir gjort opp mot 20 teoritrekk. Jeg liker også å ha kontroll på åpningene jeg spiller, men denne gangen var det full kollaps i hukommelsen. Jeg skulle spille Hollandsk for første gang, og visste jeg kunne hovedvarianten ganske godt. Jeg hadde også fått en innføring i anti-hollandskvarianter, som innebærer at motstanderen min avviker fra det vanligste. Min motstander, Emili Hernandez Martinez (1823), spilte en slik anti-hollandsk, og jeg gikk helt i surr. Og nei, det var ikke i trekk ti jeg mistet tråden, det var allerede i tredje trekk! Er det mulig…!?
Hva tror du teorien sier er svarts beste trekk her?
I tredje parti møtte jeg David Ruiz Lozano (1844) og nok en gang ble det Fransk. Det ble et langt og spennende parti der begge var nede på 1 minutt på klokka. Jeg måtte til slutt gi tapt, men det var ingen bemerkelsesverdige tabber.
Torbjørn mener jeg har mye å lære av fjerde parti. Kort oppsummert kom jeg fint ut med Hollandsk mot Andres Montano Hinarejos (1607). Jeg fikk et sluttspill der vi har tårn og løper, men hvor jeg har to bønder mer. Dette klarte jeg å tape, og det er etter sånne partier jeg går rundt å sier den destruktive setningen: «Fy f…, jeg er så dårlig i sjakk!», til meg selv.
Her spilte jeg 30…Kh7? med idéen om å få den mer sentralisert, mot for eksempel f5-feltet. Dessverre gir trekket hvit motspill etter 31.Td7! Jeg spilte ikke 30…Kf7 da jeg var redd for 31.Td7+ og bonden på b7 faller. I den varianten glemte jeg at jeg kunne gå i mellom med tårnet. Så korttenkt går det an å være! I tillegg til 30…Kf7 sier Torbjørn at det er tre andre trekk som også er sterke i denne stillingen. Ser du noen av dem?
Jeg fikk lyst til å spille Birds åpning etter å være fuglestativ. 1…f5 er det nærmeste man kommer med de svarte brikkene.
Nå er det bare å grave frem gode og positive tanker frem mot ettermiddagens parti!
Torbjørn skal ikke spille siden han har trukket seg fra turneringen. Dette er det første gang han har gjort, og så lenge jeg har kjent han har han ikke hatt så mye til overs for spillere som gjør dette. Han er med andre ord inne i en sjakklig krise. Som han sa selv så er det ikke fordi han ikke har lyst til å spille, men heller for å beskytte seg selv. Torbjørn er allerede i gang med å skrive en endeløs «roman» om nedturen, så jeg skal ikke si så mye mer om det. Nå bruker han dagene på å kose seg og lade batteriene.
Vi nyter varme sommerkvelder i favorittbyen Barcelona!
